Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

Denne posten er dedikert til Mannen I Mitt Liv - nemlig Sofus. (Hvorvidt han kan kalles mann er vel et definisjonsspørsmål, de ytre bevis på det er i hvertfall fjernet)

Hver gang jeg kommer hjem fra skolen, og tusler inn i den stille stua, hører jeg et grynt fra kurvstolen. Jeg titter bort, og ser rett inn i to store, gule øyne som er plassert midt i en lysegrå og hvit hårdott..Sofus har våknet, og vil ha strekk. Den foregår slik at han strekker fram labbene, så tar jeg tak under de, i "armhulene", og heiser han opp mens han strekker seg fullt ut så det rister i hele den feite kattekroppen. Neste steg i prosedyren er at jeg slenger han over skulderen, til han våkner såpass at han kan fortsette den videre ferden opp rundt nakken min, før han legger seg godt til rette rundt skuldrene mine som Jesu bortkomne lam.

her blir han liggende, ganske så stille, avbrutt av et og annet vått slikk på kinnet mitt, helt til:

-jeg setter meg ned et sted. Da skal han ned med en gang, det er bare oppe i høyden det går ann å kose

-eller til jeg går forbi matskåla. Da er kosing underprioritert.

Uansett så er Sofus en ekte sjarmør med glimt i øyet, og selvom han i rette herjehumør kan bli direkte voldelig (han sikter seg som oftest inn på albuen min når jeg sitter på dataen, og biter til alt han orker) er han en ordentli go'klump som jeg er kjempeglad i.