Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

Idag var det første skoledag. Jeg gledet meg aldeles ikke, men det ble litt bedre da jeg skjønte at jeg ikke begynte før til 2. time. Gleden ble fort brutt igjen da jeg kom inn i klasserommet, andpusten som vanlig (av en eller annen grunn er jeg alltid for sent ute, og må løpe opp den laange gata..)og forstod at vi skulle ha 3 timers engelskprøve. For de som var på skolen igår var dette intet nytt, men igår satt nemlig jeg på toget hjem fra Bergen, og hadde overhodet ingen mulighet til å vite at vi skulle ha prøve. Så. Da var det rett hjem igjen for å finne ordbok, løpe opp gata på ny og bli like andpusten, og så sette seg ned. Og prøva kom, jeg tenkte: hjelp, og la meg ned på pulten et øyeblikk for å skrape sammen det jeg kunne finne av inspirasjon i min fremdeles-i-feriemodus-hjerne..

Jepp, jeg sovna. En halv time senere våkna jeg, og skjønte at jeg hadde fryktelig dårlig tid. Og jeg skrev og jeg skrev og jeg skrev, om hvorvidt England burde fortsette med sitt monarki eller ikke. Hadde ikke peiling på emnet, menmen. Det får gå som det går.

Men det var egentli ikke det jeg skulle skrive om. For.. idag i lunsjen satt jeg og noen andre å snakka om det å dø, om hva vi trodde kom til å skje etterpå, og om vi var redde for det. Og jeg kjente at jeg bare er SÅ takknemlig for at jeg vet hva som skjer med meg etter døden, at jeg ikke trenger å lure på om jeg kommer til å bli en flue, eller bare sveve rundt i ingenting.. Gleder meg egentli til å dø, og er aldeles ikke redd for det. Men det jeg er redd for, er å dø uten å få mer av Jesu lengsel for mennesker. Har så lyst på enda mer av hans kjærlighet til de rundt meg, så mye at jeg ikke kan være sammen med ikke-kristne uten å tenkte etter hver mulighet til å få fortalt dem om det jeg har opplevd.

amen!