Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

Nadia + Helene + Sara + Kristine + Jon Magne + taco + Film + Varme i peisen + God sofa = digg fredag!

 Nok om det. Igår tilbrakte Linn Merethe og meg kvelden sammen med Jon Magne og to av hans kompiser. Det var Auds nystekte skolebrød, mye latter, herlige katter og King Kong. Stas! Men nå skal dere høre. I løpet av kvelden kom det fram at Linn Merethe faktisk er en helt på kjøkkenet! Samme dag hadde hun bakt både kringe og MorMonsen-kake, og Kristine ble rett og slett imponert.. Og i tillegg fortalte hun at hun pleide å bake til vanlig..Jenta er jo DET koneemnet! (For å si det sånn.. Freddy er en lucky dude!)

Det samme kan dessverre ikke sies om Kristine - som gladelig holder seg til mammas sjokoladekakeoppskrift, og er fornøyd med det. Så konklusjonen er at jeg rett og slett må øve meg litt i slike husmorting, skal det bli no av meg. Men. Når det er sagt, så kom vi like etter fram til at det veies opp med at jeg er ganske macho. Later ialfal som.

Nå har vi forresten fått opp alle ytterveggene i huset, og jammen meg har det ikke dukka opp noen innervegger også. Me ser ljoset i tunnelen! I går, i ca 0 grader, nyydelig sol og herlige arbeidsforhold var jeg på ny i tomta etter en periode med mykjemykje å gjøre. Og igår var rollen jeg hadde: pappas sagemester. Jeg sprang rundt, målte og saget, fant fram "to'tom'fire-planker" og "to'tom'åtte-planker" alt etter hvilke vegger det skulle brukes til. Med andre ord: FLINK!:)

Jeg får forresten grøsning på ryggen av denne sangen. Sekkepipe-lyden var Gud heldig med, altså!

I natt kom den første ordentlige, tørre vintersnøen, og idag da jeg gikk ut kjente jeg årets første ordentlige trang til å stå på brett. Oh, som jeg lengter! Etter å høre kneppinga i bindingene når jeg strammer støvelen ordentlig godt, reise seg opp, sette utfor bakken, fort, fort, kjenne tårene renne på sidene, se omgivelsene suse forbi, kjenne kicket når det går så fort at jeg ikke tør tenke på hva som skjer hvis jeg plutselig faller. Bremse opp foran parken og vente til hoppet er klart, reise seg opp, sette utfor, en liten sving før hoppet for å bremse farta litt, ta sats, sveve et øyeblikk, og så lande perfekt,eller ikke fullt så perfekt, vente på at resten av gjengen kommer seg over, kappkjøre ned til heisen igjen.

I'm longing!!!!

Etter enda en endt uke tenkte jeg at jeg skulle oppsummere litt...

Ukas negative: Kristine gav sin søster Ingrid noen øredobber til jul. Eller, hun kjøpte de, men mamma og pappa gav de, for hun hadde allerede fyllt opp sitt budsjett. Ingrid glemte disse hjemme da hun dro tilbake til der hun bor. Kristine fant plutselig disse på mandag, og tenkte: oj, de var fine, de! Kristine tok de på. Senere samme dag skulle Kristine og Helene på dramaøvelse hos Tretteteig. De gikk langs veien og var veldig glade, for de var for en gangs skyld tidlig ute. Så glade var de at de hoppet litt bortover veien. Plutselig merker Kristine at den ene øredobben er borte. De stopper opp, og leter i mørket etter den lille saken, langs hele veien de har gått. Men uten hell. Øredobben var og ble borte. Og Kristine og Helene kom for sent til dramagruppa. Igjen.

ukas positive: Russebryllup på Gjennestad! Alle fikk utdelt en rolle, som de skulle være hele bryllupet. Kristine ble hore, noe som ikke var fullt såå positivt. Men det var god mat, vanvittig mange morsomme kostymer og roller, rett og slett en staslig kveld!Bilder kommer etterhvert. Kanskje noen av Kristine og, spørs om de kommer igjennom bilde-sensuren min..:P

 Ha en fin søndag!

I helga var mamma og pappa i Bergen på eldstesamling.. i tillegg til at det var fantastisk i seg selv, var dette med på å gjøre denne helga vidunderlig...

Besøk av Åshild, Ågot og Mary på fredagskvelden..

 Taco hos Petter på lørdagen..

(eneste som var dumt denne kvelden var at da meg og Hilde Marie skulle kjøre hjem i 2-tia, var jeg litt trøtt, og plutselig dukka det opp en fartsdump. Jeg kjørte da i 60km/t, og rakk ikke å bremse i det hele tatt. Vi letta seriøst, og landa med et ganske så fint brak. Tror ikke den stakkars bilen hadde særlig godt av det..)

Tur med min kjære Sara på søndag..i vårstemning og sterk vind!!

I tillegg kunne jeg for første gang siden 1.juledag sove så lenge jeg ville, kjøre bil så mye jeg ville, rett og slett gjøre som jeg ville..

Digg helg!!

Idag på gruppa minte Dina meg på en donaldDuck-historie jeg har lest for lenge siden. Den handler om onkel Skrue og Ole, Dole og Doffen, som skal frakte en stor isklump over en ørken. Isklumpen henger i fallskjerm,og Onkel Skrue og guttene bor oppå den. Men mens de flyr over ørkenen begynner isklumpen å smelte. Og når onkel Skrue snur seg rundt og ser bak seg, ser han at akkurat der isklumpen har vært, har det vokst massevis av blomster, det snor seg et langt belte med blomstereng midt i den tørre ørkenen. Dette er imidlertid ikke veldig positivt for Onkel Skrue, fordi han blir etterfulgt av Rikerud, som også vil ha isklumpen. Og nå kan altså Rikerud se hvor Onkel Skrue har dratt. Men.. det er ikke poenget med denne historien, men det jeg tenkte på..

...var at jeg har så inderlig lyst til å være et sånt isfjell. Et isfjell som kan sette blomsterspor etter seg, også når det kommer opp i situasjoner som ikke er så komfortable. Jeg lengter etter å være en person som kan stråle Guds godhet, kjærlighet og glede der jeg går, slik at folk rundt meg kan merke på livet mitt at jeg elsker Jesus, og at livet med han er BRA.

Fler som vil være isfjell i en ørken?

På mandag skjedde dette.

Jeg kom helt uskyldig inn i klasserommet i midttimen, for å hente noen bøker jeg skulle bruke til lekser. (Hadde endelig bestemt meg for å bruke midttimen til fornuftige ting...) Vel, der stod Simon, med en teiprull med sånn tykk, hard teip. Simon spurte meg om han ikke kunne prøve å teipe fast hendene mine med teipen. Jeg ante fred og ingen fare, og sa ja til forsøket, så lenge han lovte å fjerne teipen igjen med en gang. Ja, sa Simon....

...Og teipet. Etter ca to sekunder var hendene mine så teipet fast at jeg ikke kunne røre de. Med andre ord: forsvarsløs. Så teipet han beina mine intil hverandre. Tett i tett med teip oppover leggene.. Så fikk han hjelp av Simen, som syntes det her var veldig morsomt, (Merk: det var minst 8 andre i klasserommet, som BARE SATT OG SÅ PÅ.) og sammen løftet de meg opp som en potetsekk, og la meg på kateteret. Så teipet de meg fast til kateteret, og så BAR DE HELE KATETERET UT OG PLASSERTE DET MIDT PÅ RØYKEHJØRNET. Så der lå jeg, skolens elevrådsleder, teipet fast til et ensomt kateter midt i skolegården, i pøsregn.

Heldigvis kom Kåre Johan springende med sin jaktkniv, mens han ropte på sin finnmarksdialekt: Æ ska få dæ løs, Kristine! Etter mye strev, et par små knivstikk i leggen min, og etter at jeg var nokså VÅT fikk vi dratt meg ut av teipen.

 Naiv..?

Da jeg meldte meg og min søster Helene på årets nyttårsfestival, må jeg ha vært litt omtåket. Jeg fikk nemlig meldt meg selv på workshoppen "Band", og Helene på "Dans". Oi, tenker du kanskje. Og jepp, det var akkurat det vi tenkte også, da vi kom på KF kvelden det hele begynte, og oppdaget forferdelsen. For hva i all verden gjør Kristine med sine kun-egnet-til-lovsang-på-gruppa-talenter på gitar og piano, på band-workshop? Og Helenes aldeles urytmiske dansefot på danseworkshop?

Problemet var et faktum og fortvilelsen var stor.

Det ble ikke bedre da Jostein, snill som han var, liksågodt fylte ut den lista man måtte skrive seg på for meg, med instrument og favorittband. Munnharpe, stod det ved siden av navnet mitt.

Men...

Heldigvis fins det mennesker som René og han band-duden, Sven Å-etellerannet!!De fikk bytta oss glatt over til workshoppen vi følte oss litt mer hjemme på, nemli..FOTO!

Og det er ikke akkurat til å stikke under en stol at linselusene Kristine og Helene liker foto. Vi rett og slett LOVE it, både foran og bak kameraet. Og me fancyfancy studio, digg musikk, dyktige mennesker og stashy utstyr hadde vi non timer der vi virkeli KOSA oss.

Noen av resultatene:

Idag var det første skoledag. Jeg gledet meg aldeles ikke, men det ble litt bedre da jeg skjønte at jeg ikke begynte før til 2. time. Gleden ble fort brutt igjen da jeg kom inn i klasserommet, andpusten som vanlig (av en eller annen grunn er jeg alltid for sent ute, og må løpe opp den laange gata..)og forstod at vi skulle ha 3 timers engelskprøve. For de som var på skolen igår var dette intet nytt, men igår satt nemlig jeg på toget hjem fra Bergen, og hadde overhodet ingen mulighet til å vite at vi skulle ha prøve. Så. Da var det rett hjem igjen for å finne ordbok, løpe opp gata på ny og bli like andpusten, og så sette seg ned. Og prøva kom, jeg tenkte: hjelp, og la meg ned på pulten et øyeblikk for å skrape sammen det jeg kunne finne av inspirasjon i min fremdeles-i-feriemodus-hjerne..

Jepp, jeg sovna. En halv time senere våkna jeg, og skjønte at jeg hadde fryktelig dårlig tid. Og jeg skrev og jeg skrev og jeg skrev, om hvorvidt England burde fortsette med sitt monarki eller ikke. Hadde ikke peiling på emnet, menmen. Det får gå som det går.

Men det var egentli ikke det jeg skulle skrive om. For.. idag i lunsjen satt jeg og noen andre å snakka om det å dø, om hva vi trodde kom til å skje etterpå, og om vi var redde for det. Og jeg kjente at jeg bare er SÅ takknemlig for at jeg vet hva som skjer med meg etter døden, at jeg ikke trenger å lure på om jeg kommer til å bli en flue, eller bare sveve rundt i ingenting.. Gleder meg egentli til å dø, og er aldeles ikke redd for det. Men det jeg er redd for, er å dø uten å få mer av Jesu lengsel for mennesker. Har så lyst på enda mer av hans kjærlighet til de rundt meg, så mye at jeg ikke kan være sammen med ikke-kristne uten å tenkte etter hver mulighet til å få fortalt dem om det jeg har opplevd.

amen!

Plutseli er jula forbi. Helt siden oktober har jeg hatt julestemning, gått rundt og hørt på julesanger, tenkt at "i år skal jeg være mye raskere med julegavene", venta på snø, alle vanlige julestemningsting..og VIPS, så er det januar, pappa brenner opp juletreet og alt er som før. Nesten sånn at jeg ikke rekker å nyte ferien før den er over. Men, det viser vel bare at det har vært gode dager..

Vel. Uansett tenkte jeg dere skulle få innblikk i noen små glimt som har gjort denne julen til det den var..

- Siste skoledag, bittelillejulaften. Hele skolen i fakkeltog til kirken, ledet an av Josef og hans møy Maria, som såklart red på et ordentlig esel. Jepp, Maria det var meg.

- Da jeg kunne gå ut fra blomsterbutikken kl 5 lille julaften etter 3 dagers jobbing og vite at det var et helt år til neste gang jeg behøvde å tenke mer på julestjerner, julegleder, amaryllis, svibler og azalea..

- Da Helene skulle ta ut flisa i fingeren min, tente et stearinlys og putta så luggen i flammen.. LATTIS!

- pinnekjøttmiddagen på julaften

- julegaven fra Anne Guro, en ramme med mange bilder av våre vakre og mindre vakre påfunn opp gjennom tidene..så kosli at jeg nesten kjente tårene komme!:)

- 1.juledag, som bestod i filmer på tv, mammas julebrød, slækkingslækkingslækking..

- krydderpakking i veksthusa tidlig 2. juledag. Stas egentli!!

- Nattoget til Bergen og Nyttårsfestivalen med annette, Inger Marie og Josein. Mye latter!!

- sene kvelder hos Anne Guro og Maria

- det møtet da mobilen ringte akkurat da jeg skulle lese et bibelvers høyt.. Jeg var på vei ut for å ta den, men Knut Osland sa: Hiv fra deg mobilen og kom fram hit og les det! Endte med et knallsterkt møte med Gud.. Halleluja for mobiler!

- da vi på Den Store Vaskedagen satt 5 stk inne på kjøkkenet på KF og ikke skjønte hvordan vi skulle få starta vaskemaskina..

-togturen hjem. Hele gjengen fra Stokke på såkalt Familievogn. Altså: Tilrettelagt for småbarnsfamilier. Dvs:Mange barn, mye lyd..festli!=)

Herlig jul, Herlige mennesker,og ikke minst Herlig Gud, som står bak alt dette..!!