Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

Nå er min to ukers lange vinterferie straks over, og hvis vi ser bort ifra den første uka da jeg lå nede for telling, angrepet av influensa, kan dagene oppsummeres slik:

kl 10: Stå opp

kl 11: På plass i tomta, iført termodress og ca 100 andre plagg for å holde seg varm i 14 minus

kl 16: Hjem igjen til middag

kl 17: På med dressen igjen og tilbake i tomta

kl 20: Kaffepause

kl 22:30: Ferdig for dagen..

Med unntak av et par kvelder der jeg har lagt fra meg hammeren i 7-tia for å opprettholde mine sosiale bånd med andre folk enn familien, er det slik dagene har gått. Jobbing, jobbing, jobbing. Men du og du som jeg liker det!! Jeg og spikerpistolen har blitt fabelaktig gode venner nå, og tilogmed pappas hjemmesnekra, lett svaiende stilas får æren av mitt besøk. På de høyeste plankene faktisk. Hver dag lærer jeg noe nytt om snekring, og jeg merker at hodet mitt er fullt av uttrykk som bor'kle (bordkledning), 75'spiker og sløyfer, for ikke å snakke om stendere, bånnsviller og lekter. Men det er digg å jobbe. Digg å bli så sliten at kroppen føles som gelè når dagen er ferdig, digg å merke at jeg nå får inn spikeren med halvparten så mange slag som da vi begynte, digg å vite at en vakker dag (forhåpentligvis før Gjennestad kicker oss ut) står huset finito, og vi kan flytte inn. Dvs, resten av familien kan flytte inn, jeg flytter ut i samme øyeblikk. Litt dårli timing, menmen.

Vel. Nå er det snart sengetid for Kristine, for imorra er det knalltidlig opp, for arbeidsdagen min slutter nemlig kl 15. Da skal jeg, Lina og Linn Merethe ha mini-hestestevne i skogen hos Lina!!!Oh, looking SO forward to that.

Helt til slutt: De som har fått inntrykket av at mine mindre gjennomtenkte påfunn har druknet og forsvunnet i min barskhet, tar nok dessverre grundig feil. For å plukke ut et av mange små feiltrinn...

...putta en spiker i munnen i 14 minus....