Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

Igår var en lykkedag. Grunnen til dette: Jeg kjøpte meg gullfisk!

Dette er noe jeg har drømt om helt siden mine 2 forrige søte små slørhaler fikk kuldesjokk og døde. (ganske trist historie igrunn, særlig når jeg tenker på at jeg hadde all skyld..)

Så igår dro jeg altså til byen for å kjøpe gullfisk, forøvrig det eneste levende jeg kan ha her oppe på mitt lille loft utenom meg selv. Jeg hadde sett meg ut åssen fisk jeg skulle ha.. nemlig en kølsvart slørhale med kuleøyne! Utrolig stygg men utrolig kul. og i tillegg, for å ha noe litt vakkert i bollen også, kjøpte jeg en av de oransje, helt normale fiskene. Glad og fornøyd kom jeg hjem, laga til et vakkert miljø i den lille bollen, og skulle slippe fiskene uti. Da skjønte jeg til min store ergrelse at det ikke er barebare å slippe de små sjarmtrolla uti. Det er faktisk en hel prosedyre man må gjennom, for å venne de til bolle-vannet. Ikke mindre enn 5 ganger (!)må man tilføre fiskeposen mer og mer akvarievann før fisken kan slippes ordentlig uti. Og slike ting synes Kristine rett og slett er STRESS. sååå.. etter å ha gjort 1/5 av prosedyren, dvs miksa vann 1 gang, gikk jeg lei. Jeg venta litt, og så slapp jeg fiskene uti, mens jeg tenkte at: herlighet, de er da ikke så skjøre, de små kreka!

I et sekund svømte de to fiskene omkring, før de sakte men sikkert sank ned på bunnen av akvariet mitt.

Skyldfølelsen vellet opp i meg med èn gang, mens jeg tenkte: hjelp, har jeg drept de!?!? Jeg så for meg mine to forrige fisk der de lå, kalde, opp ned i vannoverflaten, og forberedte meg på 2 nye dødsfall av samme sorten. Heldigvis kunne jeg puste letta ut, for snart begynte de å røre så vidt på seg. Men det var og det eneste. Helt forkomne lå de der på hvert sitt sted, og det eneste livstegnet var en svak blafring med finnene. Jeg prøvde å gi de mat, men ikke en gang det hjalp. Fiskene mine hadde rett og slett fått vannsjokk.

Fortvilet gikk jeg og la meg, rådløs og med et snev av dårlig samvittighet. I morges våkna jeg, og fiskene lå fremdeles som slappe agurker nede på bunnen. Ikke ville de røre på seg, ikke ville de ha mat.  På skolen delte jeg min opplevelse med mine klassekamerater, som absolutt mente at jeg hadde drept de stakkars små. Skyldfølelsen ble ikke mindre av dette, og litt småflau sendte jeg en stille bønn opp til Gud om at mine to søte små måtte være i fin form da jeg kom hjem.

Og tror du ikke... da jeg kom inn på rommet mitt ble jeg møtt av et gledelig syn: en oransj og en svart prikk som beveget seg fort rundt i fiskebollen! Mine to gullfisk hadde blitt friske! Halleluja!

Det må legges til at jeg har lært en del av denne episoden. F.eks at det er en grunn til at det så tydelig står at fisker må vennes til nytt vann. Og jeg kan med hånden på hjertet si at det er siste gang jeg har gitt gullfiskene mine vannsjokk.

Tilslutt: Disse søte små har fremdeles ingen navn. Vil dere hjelpe meg? kom med forslag!!