Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

Igår meddelte jeg at etter tapet av min fantastiske gullfisk Diego, fikk jeg et nytt medlem av fiskebollen min. Denne søtnosen fikk navnet Bobla Scarface, og var til stor glede både for meg og Endre, min andre gullfisk. Men bare en dag etter at denne gladnyheten kom ut, må jeg igjen fortelle noe meget trist.

Igår kveld, da jeg kom hjem og skulle si godnatt til Endre og Bobla Scarface, så jeg at Bobla så noget slapp ut. Jeg kjente en knurrende bekymring dypt inne i meg, og tenkte at jeg forte meg å putte den stakkars syke i en karantene-bolle, til den ble frisk. Vi kunne jo ikke risikere at den smittet Endre. Så jeg hentet en ny bolle, helte litt vann oppi, og slapp Bobla Scarface, som forsåvidt var urovekkende stille, oppi. Det var da det skjedde. Bobla sank rett til bunns, for så å flyte sakte opp til overflaten igjen, der den snurret rundt og fløt urørlig med buken opp.

Bobla var død. Stein død.

(stillhetspause, for de som måtte trenge å fordøye denne sjokkerende sorgmelding)

Etter disse to fortløpende tragediene har jeg nå fått mistanker om at gullfiskhold ikke er mitt sterkeste talent. Mens jeg klekker ut en ny plan for husdyrhold som funker i en hybel, håper jeg at min kjære, gjenværende gullfisk Endre kan være med meg en stund til. Selv om han bare er en kjedelig, helt normal slørhale, med verken kule-øyne eller golfball-mage.

Men, kanskje det enkle rett og slett er det beste.