Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

Åi. Hva skal man si? Det er så lenge sia jeg har rørt denne bloggen at jeg nesten ikke tør å tenke på alt jeg kunne og burde ha skrivi her.. Siden forrige post har mangt og meget skjedd her i regnbyen. Jeg har blant annet skjønt at jeg er et veldig sosialt vesen, som stort sett trenger mennesker rundt meg hele tiden. Og akkurat i denne setningen har vi hovedgrunnen til at bloggen min aldri får gleden av mitt nærvær lenger. Jeg er rett og slett for travel.

MEN. Jeg elsker jo å skrive, og jeg vet det er flere som synes det er kjipt at de ikke lenger kan le av nye flauser Made By Kristine.

Så..jeg skal se hva jeg får til.

Når jeg først skal skrive, kunne jeg ramsa opp alt mulig jeg har gjort siden Bobla Scarface døde. Jeg kunne sagt at jeg har vært på praksis i Hønefoss i 2 uker, har kjørt bil i Bergen for første gang, har lært Gud mye bedre å kjenne, og har endelig lært meg å legge meg litt tidligere på kvelden. Men, det hadde blitt litt kjedelig å bare høre om mine tidsfordriv. Og det skal sies - jeg vet hvilken kategori jeg burde skrive i, hvis folk skal gidde å lese.

(Men én ting MÅ sies. Og det er at bare 1 uke etter Boblas tragiske død, mistet jeg Endre også. Han ble trolig smittet av sin kjære kompis, for den begynte å bli svart istedet for oransje. Også lå den bare og fløt i overflaten, og jeg måtte dytte ganske hardt borti for at den skulle bevege på seg. Sku tro fisken lå i koma vettu.. Men, samtidig som at dette var trist, var det også en liten lettelse at han døde. Jeg har jo som før sagt at jeg ikke egner meg til gullfiskhold, så det var kanskje like greit. )

Vel.. her kommer ihvertfall en ny post under kategorien "Mindre smarte påfunn", og det er nok en flause fra Kristine. Riktignok ikke helt fersk, men.. den funker for det.

Det har seg slik at rett ovenfor skolen min er det en Rema 1000-butikk, der vi handler lunsj hver dag. Og på Rema 1000-butikker flest har de slike fancy handlekurver, sånne litt høye, med hjul på. Det har de på denne Remaen også. Og så var det en typisk regndag i Bergen. Jeg og en fra klassen var oppe for å kjøpe lunsj, og vi tok med oss en sånn kurv inn i butikken. Det var da dagens smarte idé føk ned i hodet mitt. "Hadde det ikke vært utrolig spennede å prøve å sitte oppi den kurven, mon tro?" Ruben, som var føreren av kurven, så lettere skeptisk ut, og sa, som de fleste sier til mange av mine ideer: -NEI, Kristine. Det er IKKE smart.

Men.. denne jenta er ikke kjent for å gi seg så lett. Så vi gikk til den innerste kroken i butikken, og jeg satte meg nedi. Med rompa trygt på bunnen merker jeg det. Kurven var for det første mye høyere enn jeg hadde regna med. Og ikke minst - den var mye smalere også. Og på dette tidspunkt aner vel de fleste hvor dette ender..og jada. Du har helt rett. Kristine satte seg bom fast. Kom seg verken hit eller dit, og satt der og dingla med beina, som var trøkt oppunder haka. Ingen komfortabel stilling, det så heller ikke særlig smart ut. Toppen av kaka var at jeg for anledningen bar et flott stykke regnjakke - stor, rød og posete. Den bokstavelig talt tøt ut av den lille handlekurven.

Vel, der satt jeg da. Ruben hadde forlatt åstedet og stod i total latterkrampe noen meter borte. Og selv om dette foregikk i den innerste kroken i butikken, kom det snart kunder forbi. Jeg lurer på hva de måtte tro, der de så en enslig handlekurv midt på gulvet -med en 19 år gammel jente oppi. Uff, jeg kjenner jeg blir flau når jeg tenker på det.

Etter hvert fikk jeg snakket så strengt til Ruben at han kom tilbake igjen. Og med mye kav fikk han løfta meg ut av kurven, ved at han dro i armene mine, samtidig som han holdt kurven nede med beina.  Jeg følte meg nesten som en skilpadde som får dratt av skallet sitt..

Og helt til slutt - dagens spørsmål. Tror dere Kristine lærte av denne flausen, og aldri mer nærmet seg en slik handlekurv igjen? Eller tror dere hun gjorde det samme, foran enda flere folk, 2 dager etterpå?