Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

For snart 4 uker siden reiste jeg og 7 andre til Filippinene på teamtur. Vi hadde forberedt oss mange måneder i forveien, med alt fra vaksiner, reiseforsikringer, språkkurs til solarium. Så da vi stod på Flesland flyplass den 25. april, klare for 20 timer med reising, var alle ting i boks. Vel, det vi si.. NESTEN alle ting var i boks. Det var en person i gruppen som hadde glemt en ganske så vesentlig ting.. Og personen, jepp - det var meg. Og det jeg hadde glemt? Jeg hadde ikke sjekket om passet mitt var gyldig til å komme inn i Filippinene.

3 mnd, trodde jeg det måtte være gyldig. 3 mnd etter at vi kom hjem. Og det gikk akkurat, for mitt gikk ut 4 og en halv mnd etter. Men jeg har da aldri reist til Asia før, og tenkte ikke på at kravet kanskje var litt større der. Vel, for dere som lurer på dette, I know:

6 mnd må passet være gyldig for at man skal få komme inn i Filippinene.

Vel, på dette tidspunkt visste jeg ingenting om denne fatale glipp som var skjedd. Og på Flesland sa de ingenting. Så vi tok flyet til Amsterdam, spankulerte rundt i 6 timer inne på Schipol flyplass, før vi stilte oss i kø ombordstigning i flyet. Intetanende om at det ville by på noen som helst utfordring. Og det var da problemene begynte. Damen som tok imot billetten min, så på passet mitt, snakket litt med kollegaen sin og sa så til meg: "Kristine, you're not allowed to travel."

Og der fikk jeg se det, svart på hvitt, at i Asia er det 6mnd som gjelder. Ikke 4 og en halv, som jeg hadde. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Kristin, teamlederen vår, prøvde å overtale damene, men såklart gikk det ikke. Jeg måtte bare vinke farvel til gruppa mi, og bli igjen mens de dro. Men jeg hadde ikke tid til å bli verken opprørt, trist eller motløs. Stein ringte fra Bergen, og sa at jeg kunne få tak i et nødpass på Den Norske Ambassade. Men de stengte ganske fort, så jeg måtte skynde meg. Så jeg fikk ordnet det slik at bagasjen min ble satt på et kontor, og så satte jeg meg på et tog inn til Amsterdam. Der fant jeg en taxi, og viste en gateadresse. Der skulle ambassaden ligge. Og vi kjørte og vi kjørte, men sjåføren fant ikke gata. I tilegg kunne han knapt engelsk, og var visst ikke så kjent i byen. Etter 20 min gikk han tydligvis lei, for han stoppet og sa "her er det". Jeg gikk ut, han kjørte sin vei, og foran meg lå ikke den norske, men den russiske ambassade. Det var da Stein ringte på nytt, og kom med beskjeden: Kristine, du er nok i feil by. Ambassaden ligger i Den Haag.

Etter litt stress for å finne tilbake til sentrum, enda mer stress for å finne toget til Haag, 1 times togtur og en lang gåtur innover i byen, kom jeg til slutt fram til Ambassaden, som da hadde vært stengt i 2 timer. Men hun som jobbet der ventet kun på meg, og jeg fikk ordnet et nødpass. Halleluja. Så var det rett tilbake til flyplassen for å prøve å få ny billett. Vi hadde bestilt den billigste typen, som det ikke er noen refunderinger på i det hele tatt, så sjansjen for at jeg måtte betale nye 8500 var ganske stor. Men - etter litt forhandling, noen uskyldige blikk og mye bønn fikk jeg en waitinglist-bilett til dagen etter, og en sikret plass 2 dager etterpå, uten å betale noe.

Så sjekket jeg inn på et hotell i nærheten, etter påbud av pappa og Stein, og la meg med en gang, slik at neste dag kunne komme fortest mulig.

Lørdag morgen dro jeg tilbake til Schipol, sjekket inn bagasjen og ventet på at flyet skulle gå. Er man på waiting-list er flyet egentlig fullt, men du kan få plass hvis noen ikke dukker opp. Eller har ugyldig pass, for eksempel..;) Så jeg ventet og ventet helt til siste passasjer var igjennom gaten, og jeg var helt sikker på at jeg skulle få plass. Men det gikk ikke. Flyet var helt fullt. Det var en ganske stor nedtur, og jeg var litt betuttet over at jeg nå måtte vente nye 24 timer på neste fly. Etter første måltid mat på 26 timer, prøvde jeg å finne bagasjen min igjen, noe som ikke gikk. Den kom aldri, og var allerede i systemet plassert til Manila dagen etter. Så den kvelden måtte jeg overnatte på hotell med kun håndbagasjen..

Så kom søndag. Egentlig helt lik som dagen før, men forskjellen var at denne dagen var jeg sikret plass på flyet. Det var så utrolig godt å sette seg i setet, og å vite at nå var jeg og endelig på vei til Filippinene. Det var imidlertid ganske kjedelig å sitte der i 12 timer uten å kjenne noen. I tillegg satt jeg rett foran det ene toalettet, så jeg fikk ikke tatt ned setet noe særlig, og jeg hørte hvert dobesøk..

 Men gleden var stor da jeg kom til Manila, og møtte Kristin og Noralv der. Bagasjen kom ikke før på kvelden, men det gjorde ingenting - det var helt fantastisk å endelig være framme.

Jeg pleier alltid å komme med en liten moral-konklusjon til slutt når det gjelder mine flauser, og jeg har ingen problemer med å finne en her og.

Husk alltid å sjekke passet ditt før du skal ut og reise.