Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

Et under har skjedd - Kristine er tilbake! For en stund i hvert fall, jeg har av tidligere erfaringer skjønt at det ikke er smart å love for mye når det gjelder blogging – jeg klarer sjeldent å holde det.

 

Vel. Før jeg begynner å skrive om ting som kanskje kan være av interesse, er det ett innlegg som må skrives først. Nemlig vol 2 av ”Kristine på eventyr”. Må bare beklage at dette nok er sykt langt og kanskje kjedelig – jeg må bare fullføre beretningen. Det har seg nemlig slik at mitt Filippinene-eventyr ikke endte idet jeg endelig fikk plass på flyet etter en aldri så liten helg i Amsterdam. (se forrige post.) For etter 2 fantastiske uker, som for så vidt er verdt et eller to innlegg selv, kom jeg tilbake til Norge, klar for en nydelig mai i Bergen med sol og varme. (ja, faktisk. Sol, i Bergen.) Men idyllen varte ikke mer enn en liten uke.

 

Det var en helt vanlig onsdag, og jeg stod opp og gikk til skolen. Jeg hadde følt meg litt smådårlig kvelden før, og hadde ikke blitt noe bedre i løpet av natta – men som våre kjære lærere hadde innprentet i oss, gikk jeg på skolen i tro på at Gud skulle gjøre meg frisk.

 

Vel, det skjedde ikke. Utover i første time ble jeg dårligere og dårligere, og tilslutt måtte jeg legge meg på sofaen ute på galleriet. Etter noen timer i horisontal stilling, i håp om at litt søvn skulle hjelpe, konstaterte Liv og Kristin at jeg hadde feber, og at jeg nok burde ta en tur til legevakta. Jeg raska med meg det jeg hadde, subba inn i Kristins bil, og ankom Bergen legevakt i ganske dårlig forfatning. Der prøvde jeg så godt jeg kunne, å forklare at jeg hadde feber, og at jeg hadde vært i et malariaområde for kort tid siden. Av en eller annen grunn trodde resepsjonisten at jeg kun hadde vondt i halsen, og jeg ble av den grunn alt annet enn prioritert. Etter 3 og en halv time venting ble det min tur – og legen, som sterkt mistenkte Malaria, men som ikke kunne så mye om slike skumle utenlandssykdommer, sendte meg rett opp på Haukeland. Etter en drosjetur og litt trasking i gangene fant jeg fram til Akutten, og fikk endelig legge meg ned i en seng, der jeg sovna på flekken. Jeg ble vekket til en ganske langvarig undersøkelse med utallige blodprøver, og snart ble det klart at jeg måtte bli over natten. Jeg ble trillet til Infeksjonsavdelingen og fikk hedersplassen midt i korridoren, som ellers var full av eldre mennesker som ofte tissa i buksa.

 

Dagen gikk, og legene klarte ikke å finne ut hva som var galt med meg. Malaria var etter hvert utelukket, og det samme var lungebetennelse, etter en tur innom røntgen-laben. Med høy feber på over 40, væskemangel og altfor høy senkning måtte jeg til slutt si god natt uten å ha peiling på hva som feilte meg. Ganske ekkel følelse i grunn.

 

Torsdag kom, og gikk fort forbi. Etter en grundig ultralyd-undersøkelse fant vi ut at jeg heller ikke hadde infeksjon i magen/nyrene, noe som for så vidt var bra. Men en eller annen form for infeksjon hadde jeg i hvert fall i kroppen, og de kjørte på med antibiotika rett i blodet. Utover dagen fikk jeg masse besøk, noe som ble mottatt med stor takk. Er ikke så greit å ligge på sykehus mutters alene, 10 timer fra kjære mor.

                                                              

Så ble det fredag. Jeg lå fremdeles på korridor, men hadde nå til min store glede fått et skjermbrett å hjemme meg bak. Hvilken luksus! Ut på formiddagen ble jeg imidlertid flyttet – inn på et fellesrom med 2 andre. Nedtur, da var plutselig ”besøkstid” et gjeldende ord, på korridoren hadde det ikke vært noen å ta hensyn til. Men, sorgen varte ikke lenge, for etter bare en halv time på fellesrom kom legen. De hadde endelig funnet ut hva som feilte meg!

 

Tyfoidfeber var navnet på det som herjet i meg. En alvorlig form for salmonella som angriper blodet. Den gir kraftig feber, slapphet og svært nedsatt almenntilstand, og blir man ikke behandlet, er det 30 % sjanse for at man dør.

 

Det som var litt kjipt, var at Tyfoidfeber, i gamle dager kalt Tyfus, er svært smittsomt. Et lite sitat fra et legeverks omtale om Tyfoidfebersmitte:

 

”For å forebygge smittespredning, innlegges den syke på enerom som infeksiøs, altså på isolat. Her er riktig håndhygiene den viktigste måten å forebygge ytterligere spredning på.”

 

…Ganske uheldig at jeg fram til nå hadde ligget 3 dager på korridor blant en hel haug med eldre, svake mennesker, brukt intet mindre enn 3 forskjellige toalett, og vært borti både det ene og det andre på mine ferder til og fra forskjellige ting. Det ble nok en heftig vaskerunde for sykepleierne..

 

Vel, isolat ble det med en gang, og nå fulgte en helg med enerom, egen tv, så mye besøk jeg bare ville (så lenge de ikke tok på meg, hadde på hansker og frakk), og full service. Og siden de nå visste hva som feilte meg, ble jeg fort mye bedre, og søndagen kunne jeg dra hjem – dog veldig slapp, men helt tyfus-fri. 

Etter enda en uke med så å si null energi, antibiotikatabletter 3 ganger for dagen og mye sitte-i-ro-og-ikke-anstrenge-seg-tid, var jeg frisk igjen, og da først kunne jeg med hånden på hjertet si at mine reiseeventyr vår 08 nå var over.

 

 

Nå er det sikkert noen som tenker: Hvorfor i all verden tok du ikke bare Tyfoidfebervaksinen (som for så vidt skal vare i 3 år og gi 99% beskyttelse), så slapp du alt dette?

 

Vel, jeg skal si deg en ting. Stol aldri helt på vaksiner, for selv om man tar vaksina akkurat etter boka, i god tid og alt, kan man faktisk risikere å bli den ENE prosenten som er så uheldig og blir smittet…

 

Sånn helt til slutt, så må det sies at det er LITT kult å kunne si at jeg har hatt Tyfus.