Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

Uff. En og en halv måned siden sist jeg blogget. Bad, virkelig bad. Men, studentlivet i storbyen er såpass intenst at bloggen blir nedprioriert.. beklager så meget.

Er egentlig bare innom for å forsikre alle om at jeg fremdeles er i live, har ikke tid til å skrive så mye ikveld. men, noen kjappe oppdateringer:

- jeg har besteget Gullfjellet, Bergens høyeste fjell, som er imponerende 987m høyt.

- jeg har skjønt mer og mer av retningene i Bergen, b.la annet vet jeg nå at Arna er langt borte, mens Fana er nært.

- jeg har vært hjemme en tur, og overrasket hele familien.

- Min kjære gullfisk Diego har dessverre omkommet. Grunn: Jeg glemte å skifte vannet i bollen.

- Diego er erstattet med en ny gullfisk, Bobla Scarface. Navnet på arten er " golfball-fish", og ja, den ser ut akkurat som den høres ut;)

- Jeg har lest meg fram til Dommernes bok i Bibelen.

- Jeg har begynt å strikke. (ja, det er faktisk sant...)

Det var alt jeg kom på i farten. Nå skal jeg tusle hjemover, mens fyrverkeriet spraker over byen. (Brann har jo tatt gull ikveld, så da er alle bergensere helt i ekstase)

ciao

Nå har det store skjedd - Kristine har gått fra å være 18 til 19 år. Forandringen var dessverre ikke så merkbar som ønsket var, men dagen har vært bra allikevel. Den startet med pakke på senga, sjokolade og burdagssang over tlf fra Stokke. Så fortsatte den på skolen med ikke mindre enn 3 bursdagssanger, etterfulgt av en nydelig lunsj til ære for meg. Da Camilla, den ene av våre kjære miljøarbeidere kom inn med sjokoladekake, var stemninga på topp. Helt til jeg nesten tente på håret mitt da jeg febrilsk ville blåse ut 19 lys på ett pust. Heldigvis antente det ikke, og jeg er fremdeles blond og langhåret. Men det lå en eim av svidd hår rundt meg lenge etterpå..

Hele klassen samla for lunsj..til ære for meg!:)

Så, etter min daglige gjøre-ingenting-og-prate-og-suse-rundt-på-KF-etter-skolen-frekvens, gikk Ingrid og meg hjem. Der ble jeg møtt av min kjære samboer Anne, som hadde bakt brownies til meg i bursdagspresang! O hvilken glede! Lykkelig som jeg var spiste jeg ikke mindre enn 2 stykker. Og ble kvalm.

Så gikk turen til pastor Askelands hus på Midttun, der vi sammen med ca 20 andre studenter skulle spise gourmet-middag. Og tror du ikke - jammen fikk jeg pakke og bursdagssang der og. En gitarstemmer var det som lå inni papiret, så nå kan jeg stemme gitaren helt selv, uten piano. Hurra!

Middagen var god. bortsett fra forretten da, som var soppsuppe. Du ser kanskje for deg en tynn suppe med biter av deilig sopp oppi, når du hører det ordet? Vel,det gjorde ihvertfall jeg. Men synet som møtte meg oppi koppen var noe helt annet enn tynn, delikat suppe. Har du noen gang vært på fisketur, fått en stor fisk, og sett at den rett og slett driter når den ligger på land? Vel, både konsistensen OG fargen på soppsuppa var slående lik dette. Delikat indeed.

Nå er jeg tilbake i min lille leilighet igjen, lykkelig og sliten etter dagens hendelser. Imorgen skal jeg vaske klær.

Godnatt!

Fra onsdag til fredag var klassen på tur til Gullbotn Gjesteheim utafor Bergen. Der hadde vi det utrolig gøy fra 0730 (!) om morgenen til ca 2400 på kvelden. Alt fra god undervisning, fjelltur, frisbee-kamp, bading, masse god mat, kortspill og alias hørte med, og gjorde sitt til at jeg var UTROLIG sliten når jeg kom meg i seng. Mitt konkurranseinnstinkt på f.eks frisbee-håndball, som overgår mine fysiske begrensninger, hadde nok også en finger med i spillet. Dette er grunnen til at jeg på lørdag satte ny personlig rekord i soving. 14 timer på en natt! Kl 1600 våkna jeg på lørdag, og da hadde jeg sovi forbi vekkerklokke og alt som var.. snakk om å utnytte dagen dårlig.

Kristine og Ingrid klare for et bad i fjellvannet. Rundt 9 - 10 grader i vannet, 15 i lufta.. kaldt!!!

Idag har Anne Guro hatt bursdag. 21 år har ho blitt, den lille tøtta mi. Dagen begynte med bursdagsfrokost (jeg sov over i Huset, som jeg vanligvis gjør når det er for skummelt å gå alene hjem), og fikk dermed med meg bengivenheten. Anna hadde bakt kanelboller og brødvafler, og det var alskens godsaker på bordet. Med gjester fra det blå huset (Ruben, Lars Erik og Vidar), + Petter Olav, var vi en god gjeng som gjorde innhugg i maten, før vi dro på gudsjeneste. Etterpå var det rett tilbake igjen med en ny gjeng for å spise kake, og så dro vi på stadion for å se Brann mot Sandefjord.

sandefjord tapte med glans.

Godnatt!

Igår var en lykkedag. Grunnen til dette: Jeg kjøpte meg gullfisk!

Dette er noe jeg har drømt om helt siden mine 2 forrige søte små slørhaler fikk kuldesjokk og døde. (ganske trist historie igrunn, særlig når jeg tenker på at jeg hadde all skyld..)

Så igår dro jeg altså til byen for å kjøpe gullfisk, forøvrig det eneste levende jeg kan ha her oppe på mitt lille loft utenom meg selv. Jeg hadde sett meg ut åssen fisk jeg skulle ha.. nemlig en kølsvart slørhale med kuleøyne! Utrolig stygg men utrolig kul. og i tillegg, for å ha noe litt vakkert i bollen også, kjøpte jeg en av de oransje, helt normale fiskene. Glad og fornøyd kom jeg hjem, laga til et vakkert miljø i den lille bollen, og skulle slippe fiskene uti. Da skjønte jeg til min store ergrelse at det ikke er barebare å slippe de små sjarmtrolla uti. Det er faktisk en hel prosedyre man må gjennom, for å venne de til bolle-vannet. Ikke mindre enn 5 ganger (!)må man tilføre fiskeposen mer og mer akvarievann før fisken kan slippes ordentlig uti. Og slike ting synes Kristine rett og slett er STRESS. sååå.. etter å ha gjort 1/5 av prosedyren, dvs miksa vann 1 gang, gikk jeg lei. Jeg venta litt, og så slapp jeg fiskene uti, mens jeg tenkte at: herlighet, de er da ikke så skjøre, de små kreka!

I et sekund svømte de to fiskene omkring, før de sakte men sikkert sank ned på bunnen av akvariet mitt.

Skyldfølelsen vellet opp i meg med èn gang, mens jeg tenkte: hjelp, har jeg drept de!?!? Jeg så for meg mine to forrige fisk der de lå, kalde, opp ned i vannoverflaten, og forberedte meg på 2 nye dødsfall av samme sorten. Heldigvis kunne jeg puste letta ut, for snart begynte de å røre så vidt på seg. Men det var og det eneste. Helt forkomne lå de der på hvert sitt sted, og det eneste livstegnet var en svak blafring med finnene. Jeg prøvde å gi de mat, men ikke en gang det hjalp. Fiskene mine hadde rett og slett fått vannsjokk.

Fortvilet gikk jeg og la meg, rådløs og med et snev av dårlig samvittighet. I morges våkna jeg, og fiskene lå fremdeles som slappe agurker nede på bunnen. Ikke ville de røre på seg, ikke ville de ha mat.  På skolen delte jeg min opplevelse med mine klassekamerater, som absolutt mente at jeg hadde drept de stakkars små. Skyldfølelsen ble ikke mindre av dette, og litt småflau sendte jeg en stille bønn opp til Gud om at mine to søte små måtte være i fin form da jeg kom hjem.

Og tror du ikke... da jeg kom inn på rommet mitt ble jeg møtt av et gledelig syn: en oransj og en svart prikk som beveget seg fort rundt i fiskebollen! Mine to gullfisk hadde blitt friske! Halleluja!

Det må legges til at jeg har lært en del av denne episoden. F.eks at det er en grunn til at det så tydelig står at fisker må vennes til nytt vann. Og jeg kan med hånden på hjertet si at det er siste gang jeg har gitt gullfiskene mine vannsjokk.

Tilslutt: Disse søte små har fremdeles ingen navn. Vil dere hjelpe meg? kom med forslag!!

Bibelskolen er i full gang. Jeg storkoser meg, og har allerede begynt å forstå litt mer av hvor uendelig mye mer jeg trenger å lære om Gud. Undervisninga har også såvidt begynt å komme, og blant mye godt, vil jeg ikveld trekke fram et gullkorn som Stein kom med 1. skoledag. Og det lyder slik: "Legg deg samme dagen du stod opp. "

For de som ikke er begavet nok til å forstå denne setningen, betyr det altså at vi oppfordres til å legge oss før 2400. Og for mitt vedkommende er ikke det bare enkelt. Gamle vaner er vonde å vende, og mine vaner har vært å ikke tenke på å gå til ro før i 12-tia. Uansett skole eller ikke. Og mine kjære lesere som har fulgt med en stund, vet at dette har vært grunnen til at jeg har vært i modus "sovende" i svært mange skoletimer. Vel, på VGS anså jeg ikke dette som den største krise. Men på en selvvalgt bibelskole er det litt annerledes. Der interesserer jeg meg faktisk for stoffet, jeg vil få med meg så mye som mulig, og det tar seg bare ikke godt ut å halvsove mens det forkynnes om Guds storhet.

SÅ.. jeg har måttet gjøre en helomvending, rett og slett. Fra nå av er det ingen sene nattekvelder når jeg skal tidlig opp dagen etterpå. Faktisk, så er jeg inne på rommet og klar for senga i 11-tia. (!!) Og det er utrolig deilig faktisk. En aldri så liten faktor i det hele kan være at hele min omgangskrets er veldig flinke på dette området. Og siden jeg ikke gidder å være oppe uten noen andre å være sammen med, legger jeg meg, jeg og.

Ellers noen fakta fra en fersk borteboer:

klesvaska vasker ikke seg selv, slik man skulle tro.

Mat er generelt stress når man må lage det selv.

Det er 33 trappetrinn opp til loftet mitt.

Jeg kan se Ulriken fra soveromsvinduet mitt.

Jeg har utrolig dårlig kondis.

alle er glade når det er sol i Bergen.

(Kristine, Lene Johanne, Ingrid og Diego på vei til byn)

Jeg savner å bygge hus. Rett og slett. Jeg savner å gå i arbeidsbuksa mi, den deilige, blå, med fullt av spisse spikere i lommene. Jeg savner hørselvernet med radio, det som skifta kanal for hvert skritt man tok, men som vi allikevel sloss om å få tak i først. Jeg savner den store, tunge spikerpistolen, den skarpe isolasjonskniven, lukten av fersk sagflis fra nysaga plank. Jeg savner den gode tonen vi hadde når alle var i gang med sitt, jeg savner synginga vår. Og ikke minst kaffepausene. De kveldene da vi måtte sitte med pledd over oss for ikke å fryse, da sjokoladen var iskald og kaffen aldri hadde smakt bedre. Fytti å jeg savner det.

NÅ er tidspunktet kommet da jeg kan ønske meg selv og bloggen min velkommen til vestlandets storby, Bergen. Siden onsdag har jeg bodd her, blant våte, skarrende mennesker, og jeg må si at førsteinntrykket er bra. Selv om det regner så mye at jeg må gå i fullt regntøy + paraply for å holde meg tørr. Vel, nytt bosted krever forandringer - også på bloggen. Derfor nye farger. Det første innlegget fra andre siden av landet skrives seint på kvelden. Jeg sitter i senga på mitt lille rom i min lille loftsleilighet. Mine to samboere Anne og Elisabeth har gått til ro forlengst, ute er det mørkt, og for en gangs skyld trommer ikke regnet mot takvinduet mitt. Det er helt stille, det eneste jeg hører er lyden av klokka mi som tikker. Og jeg liker meg her. Ennå har jeg ikke blitt vant til følelsen av å kunne gjøre akkurat som jeg vil. Jeg kan stå opp når jeg vil, spise når jeg vil, legge meg når jeg vil. Ha så mye besøk jeg vil, dra så mye ut som jeg vil. Det er rart. Rart, men utrolig deilig. Jeg koser meg rett og slett. Selv om min kjære familie der hjemme i vakre Stokke er savnet. Det skulle nå bare mangle, etter 18 år sammen.

Vel, øyelokkene begynner å bli tunge etter en begivenhetsfull dag, som har bestått i gudstjeneste i KF, middag på Pastasentralen, besøk av Anne Guro og Linn Merethe, en tur til byen, og tilslutt film på storskjerm i AG's stue. Derfor avslutter jeg før jeg sovner helt, med et bilde fra Stokke...joda, Bergen er et fantastisk sted å bo, det er sikkert. Men på noen områder er Stokke, med sine åkrer, solskinn og dyr uslåelig..