Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

På fredag var det åpning av hagesenterprosjektet her på Gjennestad, en årlig utstilling de fleste klassene deltar i. Storstilt greie med masse folk, aviser, radio og diverse tv-kanaler. Og no ska dykk høyre... lokaltv-sendinga ble vist hver time i hele går..og jeg så en av de sendingene. Og vet dere hva jeg så?? Plutselig kom det nærbilde av Kristine, som hadde stilt seg strategisk opp ved siden av fruktfatet, og gomla frukt mens hun åndsfraværende stod og stirret på ei som ble intervjua på tv. FLAUT! Jeg så akkurat ut som en som stiller seg opp i kameralinsa bare for å komme på tv..Rett og slett bad. Heldigvis er ikke akkurat seertallet på disse sendingene ekstremt høyt, det er jo snakk om TvVestfold. Men allikevel. Linselusa Kristine!:P

(Teamet for utstillingen var bryllup i forskjellige epoker, her er brudeparet fra Barokk/Rokokko, gruppa som jeg var med på. Boka der har meg og Ågot laga!)

Stokke har forresten aldri fått så mye omtale som i denne helga, og jeg skvetter til hver gang jeg hører navnet nevnes på Radio og tv. Det at dette lille hølet huset en av Gran Prix-finalene igår, gjorde susen! Stokke er satt på kartet, for noe annet enn knivdrap og nazimiljø. Hurra!

Nadia + Helene + Sara + Kristine + Jon Magne + taco + Film + Varme i peisen + God sofa = digg fredag!

 Nok om det. Igår tilbrakte Linn Merethe og meg kvelden sammen med Jon Magne og to av hans kompiser. Det var Auds nystekte skolebrød, mye latter, herlige katter og King Kong. Stas! Men nå skal dere høre. I løpet av kvelden kom det fram at Linn Merethe faktisk er en helt på kjøkkenet! Samme dag hadde hun bakt både kringe og MorMonsen-kake, og Kristine ble rett og slett imponert.. Og i tillegg fortalte hun at hun pleide å bake til vanlig..Jenta er jo DET koneemnet! (For å si det sånn.. Freddy er en lucky dude!)

Det samme kan dessverre ikke sies om Kristine - som gladelig holder seg til mammas sjokoladekakeoppskrift, og er fornøyd med det. Så konklusjonen er at jeg rett og slett må øve meg litt i slike husmorting, skal det bli no av meg. Men. Når det er sagt, så kom vi like etter fram til at det veies opp med at jeg er ganske macho. Later ialfal som.

Nå har vi forresten fått opp alle ytterveggene i huset, og jammen meg har det ikke dukka opp noen innervegger også. Me ser ljoset i tunnelen! I går, i ca 0 grader, nyydelig sol og herlige arbeidsforhold var jeg på ny i tomta etter en periode med mykjemykje å gjøre. Og igår var rollen jeg hadde: pappas sagemester. Jeg sprang rundt, målte og saget, fant fram "to'tom'fire-planker" og "to'tom'åtte-planker" alt etter hvilke vegger det skulle brukes til. Med andre ord: FLINK!:)

Jeg får forresten grøsning på ryggen av denne sangen. Sekkepipe-lyden var Gud heldig med, altså!

I natt kom den første ordentlige, tørre vintersnøen, og idag da jeg gikk ut kjente jeg årets første ordentlige trang til å stå på brett. Oh, som jeg lengter! Etter å høre kneppinga i bindingene når jeg strammer støvelen ordentlig godt, reise seg opp, sette utfor bakken, fort, fort, kjenne tårene renne på sidene, se omgivelsene suse forbi, kjenne kicket når det går så fort at jeg ikke tør tenke på hva som skjer hvis jeg plutselig faller. Bremse opp foran parken og vente til hoppet er klart, reise seg opp, sette utfor, en liten sving før hoppet for å bremse farta litt, ta sats, sveve et øyeblikk, og så lande perfekt,eller ikke fullt så perfekt, vente på at resten av gjengen kommer seg over, kappkjøre ned til heisen igjen.

I'm longing!!!!

Etter enda en endt uke tenkte jeg at jeg skulle oppsummere litt...

Ukas negative: Kristine gav sin søster Ingrid noen øredobber til jul. Eller, hun kjøpte de, men mamma og pappa gav de, for hun hadde allerede fyllt opp sitt budsjett. Ingrid glemte disse hjemme da hun dro tilbake til der hun bor. Kristine fant plutselig disse på mandag, og tenkte: oj, de var fine, de! Kristine tok de på. Senere samme dag skulle Kristine og Helene på dramaøvelse hos Tretteteig. De gikk langs veien og var veldig glade, for de var for en gangs skyld tidlig ute. Så glade var de at de hoppet litt bortover veien. Plutselig merker Kristine at den ene øredobben er borte. De stopper opp, og leter i mørket etter den lille saken, langs hele veien de har gått. Men uten hell. Øredobben var og ble borte. Og Kristine og Helene kom for sent til dramagruppa. Igjen.

ukas positive: Russebryllup på Gjennestad! Alle fikk utdelt en rolle, som de skulle være hele bryllupet. Kristine ble hore, noe som ikke var fullt såå positivt. Men det var god mat, vanvittig mange morsomme kostymer og roller, rett og slett en staslig kveld!Bilder kommer etterhvert. Kanskje noen av Kristine og, spørs om de kommer igjennom bilde-sensuren min..:P

 Ha en fin søndag!

I helga var mamma og pappa i Bergen på eldstesamling.. i tillegg til at det var fantastisk i seg selv, var dette med på å gjøre denne helga vidunderlig...

Besøk av Åshild, Ågot og Mary på fredagskvelden..

 Taco hos Petter på lørdagen..

(eneste som var dumt denne kvelden var at da meg og Hilde Marie skulle kjøre hjem i 2-tia, var jeg litt trøtt, og plutselig dukka det opp en fartsdump. Jeg kjørte da i 60km/t, og rakk ikke å bremse i det hele tatt. Vi letta seriøst, og landa med et ganske så fint brak. Tror ikke den stakkars bilen hadde særlig godt av det..)

Tur med min kjære Sara på søndag..i vårstemning og sterk vind!!

I tillegg kunne jeg for første gang siden 1.juledag sove så lenge jeg ville, kjøre bil så mye jeg ville, rett og slett gjøre som jeg ville..

Digg helg!!

Idag på gruppa minte Dina meg på en donaldDuck-historie jeg har lest for lenge siden. Den handler om onkel Skrue og Ole, Dole og Doffen, som skal frakte en stor isklump over en ørken. Isklumpen henger i fallskjerm,og Onkel Skrue og guttene bor oppå den. Men mens de flyr over ørkenen begynner isklumpen å smelte. Og når onkel Skrue snur seg rundt og ser bak seg, ser han at akkurat der isklumpen har vært, har det vokst massevis av blomster, det snor seg et langt belte med blomstereng midt i den tørre ørkenen. Dette er imidlertid ikke veldig positivt for Onkel Skrue, fordi han blir etterfulgt av Rikerud, som også vil ha isklumpen. Og nå kan altså Rikerud se hvor Onkel Skrue har dratt. Men.. det er ikke poenget med denne historien, men det jeg tenkte på..

...var at jeg har så inderlig lyst til å være et sånt isfjell. Et isfjell som kan sette blomsterspor etter seg, også når det kommer opp i situasjoner som ikke er så komfortable. Jeg lengter etter å være en person som kan stråle Guds godhet, kjærlighet og glede der jeg går, slik at folk rundt meg kan merke på livet mitt at jeg elsker Jesus, og at livet med han er BRA.

Fler som vil være isfjell i en ørken?

På mandag skjedde dette.

Jeg kom helt uskyldig inn i klasserommet i midttimen, for å hente noen bøker jeg skulle bruke til lekser. (Hadde endelig bestemt meg for å bruke midttimen til fornuftige ting...) Vel, der stod Simon, med en teiprull med sånn tykk, hard teip. Simon spurte meg om han ikke kunne prøve å teipe fast hendene mine med teipen. Jeg ante fred og ingen fare, og sa ja til forsøket, så lenge han lovte å fjerne teipen igjen med en gang. Ja, sa Simon....

...Og teipet. Etter ca to sekunder var hendene mine så teipet fast at jeg ikke kunne røre de. Med andre ord: forsvarsløs. Så teipet han beina mine intil hverandre. Tett i tett med teip oppover leggene.. Så fikk han hjelp av Simen, som syntes det her var veldig morsomt, (Merk: det var minst 8 andre i klasserommet, som BARE SATT OG SÅ PÅ.) og sammen løftet de meg opp som en potetsekk, og la meg på kateteret. Så teipet de meg fast til kateteret, og så BAR DE HELE KATETERET UT OG PLASSERTE DET MIDT PÅ RØYKEHJØRNET. Så der lå jeg, skolens elevrådsleder, teipet fast til et ensomt kateter midt i skolegården, i pøsregn.

Heldigvis kom Kåre Johan springende med sin jaktkniv, mens han ropte på sin finnmarksdialekt: Æ ska få dæ løs, Kristine! Etter mye strev, et par små knivstikk i leggen min, og etter at jeg var nokså VÅT fikk vi dratt meg ut av teipen.

 Naiv..?