Kristines beretninger...

Kristine på eventyr - vol 1

noreply@blogspirit.com (Kristine) — Sun, 25 May 2008 19:00:00 +0200

For snart 4 uker siden reiste jeg og 7 andre til Filippinene på teamtur. Vi hadde forberedt oss mange måneder i forveien, med alt fra vaksiner, reiseforsikringer, språkkurs til solarium. Så da vi stod på Flesland flyplass den 25. april, klare for 20 timer med reising, var alle ting i boks. Vel, det vi si.. NESTEN alle ting var i boks. Det var en person i gruppen som hadde glemt en ganske så vesentlig ting.. Og personen, jepp - det var meg. Og det jeg hadde glemt? Jeg hadde ikke sjekket om passet mitt var gyldig til å komme inn i Filippinene.

3 mnd, trodde jeg det måtte være gyldig. 3 mnd etter at vi kom hjem. Og det gikk akkurat, for mitt gikk ut 4 og en halv mnd etter. Men jeg har da aldri reist til Asia før, og tenkte ikke på at kravet kanskje var litt større der. Vel, for dere som lurer på dette, I know:

6 mnd må passet være gyldig for at man skal få komme inn i Filippinene.

Vel, på dette tidspunkt visste jeg ingenting om denne fatale glipp som var skjedd. Og på Flesland sa de ingenting. Så vi tok flyet til Amsterdam, spankulerte rundt i 6 timer inne på Schipol flyplass, før vi stilte oss i kø ombordstigning i flyet. Intetanende om at det ville by på noen som helst utfordring. Og det var da problemene begynte. Damen som tok imot billetten min, så på passet mitt, snakket litt med kollegaen sin og sa så til meg: "Kristine, you're not allowed to travel."

Og der fikk jeg se det, svart på hvitt, at i Asia er det 6mnd som gjelder. Ikke 4 og en halv, som jeg hadde. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Kristin, teamlederen vår, prøvde å overtale damene, men såklart gikk det ikke. Jeg måtte bare vinke farvel til gruppa mi, og bli igjen mens de dro. Men jeg hadde ikke tid til å bli verken opprørt, trist eller motløs. Stein ringte fra Bergen, og sa at jeg kunne få tak i et nødpass på Den Norske Ambassade. Men de stengte ganske fort, så jeg måtte skynde meg. Så jeg fikk ordnet det slik at bagasjen min ble satt på et kontor, og så satte jeg meg på et tog inn til Amsterdam. Der fant jeg en taxi, og viste en gateadresse. Der skulle ambassaden ligge. Og vi kjørte og vi kjørte, men sjåføren fant ikke gata. I tilegg kunne han knapt engelsk, og var visst ikke så kjent i byen. Etter 20 min gikk han tydligvis lei, for han stoppet og sa "her er det". Jeg gikk ut, han kjørte sin vei, og foran meg lå ikke den norske, men den russiske ambassade. Det var da Stein ringte på nytt, og kom med beskjeden: Kristine, du er nok i feil by. Ambassaden ligger i Den Haag.

Etter litt stress for å finne tilbake til sentrum, enda mer stress for å finne toget til Haag, 1 times togtur og en lang gåtur innover i byen, kom jeg til slutt fram til Ambassaden, som da hadde vært stengt i 2 timer. Men hun som jobbet der ventet kun på meg, og jeg fikk ordnet et nødpass. Halleluja. Så var det rett tilbake til flyplassen for å prøve å få ny billett. Vi hadde bestilt den billigste typen, som det ikke er noen refunderinger på i det hele tatt, så sjansjen for at jeg måtte betale nye 8500 var ganske stor. Men - etter litt forhandling, noen uskyldige blikk og mye bønn fikk jeg en waitinglist-bilett til dagen etter, og en sikret plass 2 dager etterpå, uten å betale noe.

Så sjekket jeg inn på et hotell i nærheten, etter påbud av pappa og Stein, og la meg med en gang, slik at neste dag kunne komme fortest mulig.

Lørdag morgen dro jeg tilbake til Schipol, sjekket inn bagasjen og ventet på at flyet skulle gå. Er man på waiting-list er flyet egentlig fullt, men du kan få plass hvis noen ikke dukker opp. Eller har ugyldig pass, for eksempel..;) Så jeg ventet og ventet helt til siste passasjer var igjennom gaten, og jeg var helt sikker på at jeg skulle få plass. Men det gikk ikke. Flyet var helt fullt. Det var en ganske stor nedtur, og jeg var litt betuttet over at jeg nå måtte vente nye 24 timer på neste fly. Etter første måltid mat på 26 timer, prøvde jeg å finne bagasjen min igjen, noe som ikke gikk. Den kom aldri, og var allerede i systemet plassert til Manila dagen etter. Så den kvelden måtte jeg overnatte på hotell med kun håndbagasjen..

Så kom søndag. Egentlig helt lik som dagen før, men forskjellen var at denne dagen var jeg sikret plass på flyet. Det var så utrolig godt å sette seg i setet, og å vite at nå var jeg og endelig på vei til Filippinene. Det var imidlertid ganske kjedelig å sitte der i 12 timer uten å kjenne noen. I tillegg satt jeg rett foran det ene toalettet, så jeg fikk ikke tatt ned setet noe særlig, og jeg hørte hvert dobesøk..

Men gleden var stor da jeg kom til Manila, og møtte Kristin og Noralv der. Bagasjen kom ikke før på kvelden, men det gjorde ingenting - det var helt fantastisk å endelig være framme.

Jeg pleier alltid å komme med en liten moral-konklusjon til slutt når det gjelder mine flauser, og jeg har ingen problemer med å finne en her og.

Husk alltid å sjekke passet ditt før du skal ut og reise.

skuffelser

noreply@blogspirit.com (Kristine) — Thu, 17 Apr 2008 21:30:00 +0200

Jeg, som mange andre som leser denne bloggen, kaller oss kristne. Og vi kristne ber ofte for mennesker rundt oss, fordi vi vet at Gud har makt til å helbrede. Men, de fleste av oss har nok opplevd at det vi har bedt om ikke skjer, at de bønnesvarene vi så gjerne ønsker, ikke kommer, og at de vi så gjerne ville se friske, forblir syke. Slike opplevelser kan gi enorm skuffelse, og spørsmål som "hvorfor, Gud?", dukker opp og skaper sår på innsiden.

Bill Johnson, pastor i en menighet i Redding, California, snakket i høst om denne skuffelsen vi kan kjenne på. En kveld under en konferanse i Kristkirken, snakket han om 3 punkter som i hvert fall hjalp meg til å ha et nytt fokus når jeg ikke skjønner hvorfor Gud ikke gir de bønnesvarene jeg ønsker.

1. Hvis de du ber for, ikke blir friske, eller hvis det du ber om ikke skjer, er det viktig å vite at PROBLEMET ALDRI ER HOS GUD. Det er utrolig dumt å skylde på at han som har skapt oss, Gud, den allmektige, har mislykkes på noen som helst måte. Det er også noen som tror at det ikke er Guds vilje at alle skal bli friske. FEIL! Gud gjør kun underfulle ting, Gud er bare god. Jesus lærer oss i Matteus 6 at vi skal be om at Guds vilje på skje på jorden som i himmelen. Og finnes det sykdom i himmelen? NEI. Derfor kan vi være 100 % sikre på at vi ber etter Guds vilje når vi ber om helbredelse for mennesker. Det å skylde på Gud når noe skjer, gir et såret hjerte bare enda mer sår.

2. Ikke skyld på deg selv heller. Det produserer kun religiøsitet, og tanker om at DU BURDE GJORT MER. Si i stedet alltid at Gud er god. Da Davids sønn døde,( 2. Sam 12) gikk ikke David bort og klandret seg selv eller Gud. Han gikk rett inn i tempelet, og gav pris og takk til Gud! SI ALLTID AT GUD ER GOD!

3. Spør aldri Gud "hvorfor?". Bibelen forteller om en fred som overgår alt. Med mindre vi godtar at vi ikke forstår alt som skjer, kan vi ikke få denne freden som overgår alt. Det er når du er såret og skuffet at det er viktigst, - og vanskeligst - å si til Gud: "Jeg godtar at jeg ikke forstår". Først da vil du kunne få freden Gud snakker om.

Til slutt: Fyll deg med det Gud HAR gjort, i stedet for å fokusere på det han ikke har gjort. Fyll deg med vitnesbyrd om Guds herlighet!

Og fortsett å be - husk at Gud har gitt oss del i den samme kraft som reiste Jesus opp fra de døde!

Hvem har du alltid vært

noreply@blogspirit.com (Kristine) — Mon, 14 Apr 2008 21:25:00 +0200

På søndag var jeg på konsert med Rudi Myntevik her i Bergen. Og jeg må innrømme at jeg på forhånd hadde litt blandede forventninger til kvelden. Jeg har nemlig hørt litt ymse om Myntevik i det siste, blant annet at han har gått litt bort fra fokuset på Gud i sangene sine. Og det er jo trist, når det han er kjent for, nettopp er lovsanger.

Men, det varte ikke lenge før alle rykter og dårlige forventninger ble helt feid bort. For fra første og helt til siste tone var konserten en tilbedelsesstund uten like, med en fantastisk miks av gamle og nye sanger. Rudi var akkurat like bra som før, selv om sangene på det nye albumet ”Hvem har du alltid vært”(som forresten anbefales på det varmeste) nok er mer innviklet og kompliserte enn f. eks de tidligere slagerne ”Gud din skjønnhet” og ”Herre over alt”.

Og med et fantastisk band, bestående av blant annet flygel, 2 fioliner, 1 bratsj og 1 cello, kunne ikke musikkopplevelsen bli annet enn bra. Rocka låter med masse trøkk, samtidig som strykerne hørtes godt i bakgrunnen. Herlig! Jeg fikk rett og slett frysning på ryggen, så bra var det. Også trommisen må særlig nevnes. Ikke fordi han spilte så ekstremt bra, det har jeg for så vidt ikke kompetanse til å legge merke til, men fordi han gjennom hele konserten sang en nydelig andrestemme. Klokkeklar stemme, som gjorde seg veldig bra til Rudi sin. Flott samarbeid!

Som sagt, så var det en flott blanding av gammelt og nytt. Mest fra den nye plata så klart, men det var nok kjent stoff til at de fleste som har hørt noe av Rudi fra før, klarte å synge med på en god del av sangene. Han klarte også å få med seg publikum, til tross for at en god del av gjestene satt oppe på galleriet, eller bakerst i salen. Etter hvert ble det ganske så folksomt foran scenen, og da bandet dro i gang en gospel-frekvens, var det ikke noe å si på verken syngingen eller bevegelsen til de påhørende.

Det hele ble rundet av med de gode gamle ”Gud din skjønnhet” og ”Jeg faller”. Perfekt avslutning på en perfekt konsertopplevelse.

Takk, Rudi!

nok en gang...

noreply@blogspirit.com (Kristine) — Sun, 27 Jan 2008 21:30:00 +0100

Åi. Hva skal man si? Det er så lenge sia jeg har rørt denne bloggen at jeg nesten ikke tør å tenke på alt jeg kunne og burde ha skrivi her.. Siden forrige post har mangt og meget skjedd her i regnbyen. Jeg har blant annet skjønt at jeg er et veldig sosialt vesen, som stort sett trenger mennesker rundt meg hele tiden. Og akkurat i denne setningen har vi hovedgrunnen til at bloggen min aldri får gleden av mitt nærvær lenger. Jeg er rett og slett for travel.

MEN. Jeg elsker jo å skrive, og jeg vet det er flere som synes det er kjipt at de ikke lenger kan le av nye flauser Made By Kristine.

Så..jeg skal se hva jeg får til.

Når jeg først skal skrive, kunne jeg ramsa opp alt mulig jeg har gjort siden Bobla Scarface døde. Jeg kunne sagt at jeg har vært på praksis i Hønefoss i 2 uker, har kjørt bil i Bergen for første gang, har lært Gud mye bedre å kjenne, og har endelig lært meg å legge meg litt tidligere på kvelden. Men, det hadde blitt litt kjedelig å bare høre om mine tidsfordriv. Og det skal sies - jeg vet hvilken kategori jeg burde skrive i, hvis folk skal gidde å lese.

(Men én ting MÅ sies. Og det er at bare 1 uke etter Boblas tragiske død, mistet jeg Endre også. Han ble trolig smittet av sin kjære kompis, for den begynte å bli svart istedet for oransje. Også lå den bare og fløt i overflaten, og jeg måtte dytte ganske hardt borti for at den skulle bevege på seg. Sku tro fisken lå i koma vettu.. Men, samtidig som at dette var trist, var det også en liten lettelse at han døde. Jeg har jo som før sagt at jeg ikke egner meg til gullfiskhold, så det var kanskje like greit. )

Vel.. her kommer ihvertfall en ny post under kategorien "Mindre smarte påfunn", og det er nok en flause fra Kristine. Riktignok ikke helt fersk, men.. den funker for det.

Det har seg slik at rett ovenfor skolen min er det en Rema 1000-butikk, der vi handler lunsj hver dag. Og på Rema 1000-butikker flest har de slike fancy handlekurver, sånne litt høye, med hjul på. Det har de på denne Remaen også. Og så var det en typisk regndag i Bergen. Jeg og en fra klassen var oppe for å kjøpe lunsj, og vi tok med oss en sånn kurv inn i butikken. Det var da dagens smarte idé føk ned i hodet mitt. "Hadde det ikke vært utrolig spennede å prøve å sitte oppi den kurven, mon tro?" Ruben, som var føreren av kurven, så lettere skeptisk ut, og sa, som de fleste sier til mange av mine ideer: -NEI, Kristine. Det er IKKE smart.

Men.. denne jenta er ikke kjent for å gi seg så lett. Så vi gikk til den innerste kroken i butikken, og jeg satte meg nedi. Med rompa trygt på bunnen merker jeg det. Kurven var for det første mye høyere enn jeg hadde regna med. Og ikke minst - den var mye smalere også. Og på dette tidspunkt aner vel de fleste hvor dette ender..og jada. Du har helt rett. Kristine satte seg bom fast. Kom seg verken hit eller dit, og satt der og dingla med beina, som var trøkt oppunder haka. Ingen komfortabel stilling, det så heller ikke særlig smart ut. Toppen av kaka var at jeg for anledningen bar et flott stykke regnjakke - stor, rød og posete. Den bokstavelig talt tøt ut av den lille handlekurven.

Vel, der satt jeg da. Ruben hadde forlatt åstedet og stod i total latterkrampe noen meter borte. Og selv om dette foregikk i den innerste kroken i butikken, kom det snart kunder forbi. Jeg lurer på hva de måtte tro, der de så en enslig handlekurv midt på gulvet -med en 19 år gammel jente oppi. Uff, jeg kjenner jeg blir flau når jeg tenker på det.

Etter hvert fikk jeg snakket så strengt til Ruben at han kom tilbake igjen. Og med mye kav fikk han løfta meg ut av kurven, ved at han dro i armene mine, samtidig som han holdt kurven nede med beina. Jeg følte meg nesten som en skilpadde som får dratt av skallet sitt..

Og helt til slutt - dagens spørsmål. Tror dere Kristine lærte av denne flausen, og aldri mer nærmet seg en slik handlekurv igjen? Eller tror dere hun gjorde det samme, foran enda flere folk, 2 dager etterpå?

Rest in peace.

noreply@blogspirit.com (Kristine) — Tue, 23 Oct 2007 18:05:00 +0200

Igår meddelte jeg at etter tapet av min fantastiske gullfisk Diego, fikk jeg et nytt medlem av fiskebollen min. Denne søtnosen fikk navnet Bobla Scarface, og var til stor glede både for meg og Endre, min andre gullfisk. Men bare en dag etter at denne gladnyheten kom ut, må jeg igjen fortelle noe meget trist.

Igår kveld, da jeg kom hjem og skulle si godnatt til Endre og Bobla Scarface, så jeg at Bobla så noget slapp ut. Jeg kjente en knurrende bekymring dypt inne i meg, og tenkte at jeg forte meg å putte den stakkars syke i en karantene-bolle, til den ble frisk. Vi kunne jo ikke risikere at den smittet Endre. Så jeg hentet en ny bolle, helte litt vann oppi, og slapp Bobla Scarface, som forsåvidt var urovekkende stille, oppi. Det var da det skjedde. Bobla sank rett til bunns, for så å flyte sakte opp til overflaten igjen, der den snurret rundt og fløt urørlig med buken opp.

Bobla var død. Stein død.

(stillhetspause, for de som måtte trenge å fordøye denne sjokkerende sorgmelding)

Etter disse to fortløpende tragediene har jeg nå fått mistanker om at gullfiskhold ikke er mitt sterkeste talent. Mens jeg klekker ut en ny plan for husdyrhold som funker i en hybel, håper jeg at min kjære, gjenværende gullfisk Endre kan være med meg en stund til. Selv om han bare er en kjedelig, helt normal slørhale, med verken kule-øyne eller golfball-mage.

Men, kanskje det enkle rett og slett er det beste.

some updates

noreply@blogspirit.com (Kristine) — Mon, 22 Oct 2007 21:19:15 +0200

Uff. En og en halv måned siden sist jeg blogget. Bad, virkelig bad. Men, studentlivet i storbyen er såpass intenst at bloggen blir nedprioriert.. beklager så meget.

Er egentlig bare innom for å forsikre alle om at jeg fremdeles er i live, har ikke tid til å skrive så mye ikveld. men, noen kjappe oppdateringer:

- jeg har besteget Gullfjellet, Bergens høyeste fjell, som er imponerende 987m høyt.

- jeg har skjønt mer og mer av retningene i Bergen, b.la annet vet jeg nå at Arna er langt borte, mens Fana er nært.

- jeg har vært hjemme en tur, og overrasket hele familien.

- Min kjære gullfisk Diego har dessverre omkommet. Grunn: Jeg glemte å skifte vannet i bollen.

- Diego er erstattet med en ny gullfisk, Bobla Scarface. Navnet på arten er " golfball-fish", og ja, den ser ut akkurat som den høres ut;)

- Jeg har lest meg fram til Dommernes bok i Bibelen.

- Jeg har begynt å strikke. (ja, det er faktisk sant...)

Det var alt jeg kom på i farten. Nå skal jeg tusle hjemover, mens fyrverkeriet spraker over byen. (Brann har jo tatt gull ikveld, så da er alle bergensere helt i ekstase)

ciao

birthday

noreply@blogspirit.com (Kristine) — Sat, 08 Sep 2007 01:55:45 +0200

Nå har det store skjedd - Kristine har gått fra å være 18 til 19 år. Forandringen var dessverre ikke så merkbar som ønsket var, men dagen har vært bra allikevel. Den startet med pakke på senga, sjokolade og burdagssang over tlf fra Stokke. Så fortsatte den på skolen med ikke mindre enn 3 bursdagssanger, etterfulgt av en nydelig lunsj til ære for meg. Da Camilla, den ene av våre kjære miljøarbeidere kom inn med sjokoladekake, var stemninga på topp. Helt til jeg nesten tente på håret mitt da jeg febrilsk ville blåse ut 19 lys på ett pust. Heldigvis antente det ikke, og jeg er fremdeles blond og langhåret. Men det lå en eim av svidd hår rundt meg lenge etterpå..

Hele klassen samla for lunsj..til ære for meg!:)

Så, etter min daglige gjøre-ingenting-og-prate-og-suse-rundt-på-KF-etter-skolen-frekvens, gikk Ingrid og meg hjem. Der ble jeg møtt av min kjære samboer Anne, som hadde bakt brownies til meg i bursdagspresang! O hvilken glede! Lykkelig som jeg var spiste jeg ikke mindre enn 2 stykker. Og ble kvalm.

Så gikk turen til pastor Askelands hus på Midttun, der vi sammen med ca 20 andre studenter skulle spise gourmet-middag. Og tror du ikke - jammen fikk jeg pakke og bursdagssang der og. En gitarstemmer var det som lå inni papiret, så nå kan jeg stemme gitaren helt selv, uten piano. Hurra!

Middagen var god. bortsett fra forretten da, som var soppsuppe. Du ser kanskje for deg en tynn suppe med biter av deilig sopp oppi, når du hører det ordet? Vel,det gjorde ihvertfall jeg. Men synet som møtte meg oppi koppen var noe helt annet enn tynn, delikat suppe. Har du noen gang vært på fisketur, fått en stor fisk, og sett at den rett og slett driter når den ligger på land? Vel, både konsistensen OG fargen på soppsuppa var slående lik dette. Delikat indeed.

Nå er jeg tilbake i min lille leilighet igjen, lykkelig og sliten etter dagens hendelser. Imorgen skal jeg vaske klær.

Godnatt!