Kristines beretninger...

Idag på gruppa minte Dina meg på en donaldDuck-historie jeg har lest for lenge siden. Den handler om onkel Skrue og Ole, Dole og Doffen, som skal frakte en stor isklump over en ørken. Isklumpen henger i fallskjerm,og Onkel Skrue og guttene bor oppå den. Men mens de flyr over ørkenen begynner isklumpen å smelte. Og når onkel Skrue snur seg rundt og ser bak seg, ser han at akkurat der isklumpen har vært, har det vokst massevis av blomster, det snor seg et langt belte med blomstereng midt i den tørre ørkenen. Dette er imidlertid ikke veldig positivt for Onkel Skrue, fordi han blir etterfulgt av Rikerud, som også vil ha isklumpen. Og nå kan altså Rikerud se hvor Onkel Skrue har dratt. Men.. det er ikke poenget med denne historien, men det jeg tenkte på..

...var at jeg har så inderlig lyst til å være et sånt isfjell. Et isfjell som kan sette blomsterspor etter seg, også når det kommer opp i situasjoner som ikke er så komfortable. Jeg lengter etter å være en person som kan stråle Guds godhet, kjærlighet og glede der jeg går, slik at folk rundt meg kan merke på livet mitt at jeg elsker Jesus, og at livet med han er BRA.

Fler som vil være isfjell i en ørken?

På fredag skulle vi istedet for å ha ungdomssamling, gjøre noe gøy med de eldste barna. Planen var gymsalen på Gjennestad, men den var opptatt og tilslutt møtte alle opp i skogen utenfor Sara, ready for MØRKEGJEMSEL. Det fungerer slik som vanlig gjemsel, bare at det foregår i mørket, og alle har en form for refleks på seg, og den som har'n har lommelykt. Vi lekte den et par timer, til de fleste var enten våte fordi de hadde gjemt seg i en sølepytt (ikke veldig smart) eller kalde fordi de hadde gjemt seg altfor godt og dermed satt stille en god stund. Så gikk vi inn til Sara og spiste boller og drakk kakao til barna måtte hjem. Stas!:)

Men. I løpet av kvelden fant jeg ut to skremmende ting om meg selv:

1. Jeg er mørkeredd. Ikke bare litt heller. Aner du hvor skummelt det er i en totalt mørk skog, og så løpe å hjemme seg helt alene?Fysjåfy..

2. Jeg er aldeles ikke så leken som jeg trodde jeg var. Det var rett og slett ikke så veldig gøy å leke gjemsel. Konklusjonen jeg har tenkt ut i etterkant er at jeg har modnet til og blitt voksen. Og det er jo i og for seg bra, men..det har jo alltid vært så gøy å leke!:(

Men det viktigste var at barna hadde det gøy..!:)

I helga var jeg, Sara, Helene, LinnM, Jonern, Tormod og Else Marit på lederweekend på Knattholmen leirsted i Sandefjord, sammen med ledere, gruppeledere og ungdomsledere fra hele Østlandet.. og det var SÅ bra! Terje Dahle og Arne Skagen underviste i det å ha et overnaturlig liv - være mer på lag med DHÅ i hverdagen, osv.. Utrolig utfordrende og lærerikt!

Og det kuleste..

På lørdag merka Arne en salvelse for helbredelse, og jeg gikk fram for å bli bedt for, siden jeg har så vondt i ryggen/nakken.. Arne ba meg sette meg på en stol, og strekke ut beina, og da så vi at det var ulik lengde på de. Og sa sa han: Da ber vi om at beinet skal vokse ut igjen, så de blir like lange! Og for å være helt ærlig så tenkte jeg et lite sekund:oisan, var ikke det å ta litt i?Kunne han ikke bare bedt om at smertene skulle forsvinne? Men den tanken slo jeg fra meg med en gang, det var jo akkurat det vi hadde fått undervisning om hele dagen - stole på DHÅ. Og så begynte han og be..og først så blei beinet mitt helt stivt. Så var det akkurat som om låret mitt var et mikrofonstativ, som ble trukket lenger og lenger ut!!Det kilte noe helt enormt, og jeg klarte nesten ikke sitte stille!Og da Arne stoppa og be, målte vi beina igjen..og jepp, du gjetta riktig: De var like lange!!

Gud er så fantastisk god!!!

Etter at jeg kom hjem har jeg vært så oppløfta, har gleda meg til hver gang jeg ska lese i Bibelen, og gleda meg skikkelig til den første gruppesamlinga vi skulle ha etterpå.. Og den var idag, og det var så herlig!!!4 av jentene kom med profetisk ord/bilder, vi ba sammen, noen gråt, Guds nærvær var der så INNMARI sterkt, og det var DIGG å se at bare vi ønsker DHÅ velkommen -så er han der!:)