Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

Et under har skjedd - Kristine er tilbake! For en stund i hvert fall, jeg har av tidligere erfaringer skjønt at det ikke er smart å love for mye når det gjelder blogging – jeg klarer sjeldent å holde det.

Vel. Før jeg begynner å skrive om ting som kanskje kan være av interesse, er det ett innlegg som må skrives først. Nemlig vol 2 av ”Kristine på eventyr”. Må bare beklage at dette nok er sykt langt og kanskje kjedelig – jeg må bare fullføre beretningen. Det har seg nemlig slik at mitt Filippinene-eventyr ikke endte idet jeg endelig fikk plass på flyet etter en aldri så liten helg i Amsterdam. (se forrige post.) For etter 2 fantastiske uker, som for så vidt er verdt et eller to innlegg selv, kom jeg tilbake til Norge, klar for en nydelig mai i Bergen med sol og varme. (ja, faktisk. Sol, i Bergen.) Men idyllen varte ikke mer enn en liten uke.

Det var en helt vanlig onsdag, og jeg stod opp og gikk til skolen. Jeg hadde følt meg litt smådårlig kvelden før, og hadde ikke blitt noe bedre i løpet av natta – men som våre kjære lærere hadde innprentet i oss, gikk jeg på skolen i tro på at Gud skulle gjøre meg frisk.

Vel, det skjedde ikke. Utover i første time ble jeg dårligere og dårligere, og tilslutt måtte jeg legge meg på sofaen ute på galleriet. Etter noen timer i horisontal stilling, i håp om at litt søvn skulle hjelpe, konstaterte Liv og Kristin at jeg hadde feber, og at jeg nok burde ta en tur til legevakta. Jeg raska med meg det jeg hadde, subba inn i Kristins bil, og ankom Bergen legevakt i ganske dårlig forfatning. Der prøvde jeg så godt jeg kunne, å forklare at jeg hadde feber, og at jeg hadde vært i et malariaområde for kort tid siden. Av en eller annen grunn trodde resepsjonisten at jeg kun hadde vondt i halsen, og jeg ble av den grunn alt annet enn prioritert. Etter 3 og en halv time venting ble det min tur – og legen, som sterkt mistenkte Malaria, men som ikke kunne så mye om slike skumle utenlandssykdommer, sendte meg rett opp på Haukeland. Etter en drosjetur og litt trasking i gangene fant jeg fram til Akutten, og fikk endelig legge meg ned i en seng, der jeg sovna på flekken. Jeg ble vekket til en ganske langvarig undersøkelse med utallige blodprøver, og snart ble det klart at jeg måtte bli over natten. Jeg ble trillet til Infeksjonsavdelingen og fikk hedersplassen midt i korridoren, som ellers var full av eldre mennesker som ofte tissa i buksa.

Dagen gikk, og legene klarte ikke å finne ut hva som var galt med meg. Malaria var etter hvert utelukket, og det samme var lungebetennelse, etter en tur innom røntgen-laben. Med høy feber på over 40, væskemangel og altfor høy senkning måtte jeg til slutt si god natt uten å ha peiling på hva som feilte meg. Ganske ekkel følelse i grunn.

Torsdag kom, og gikk fort forbi. Etter en grundig ultralyd-undersøkelse fant vi ut at jeg heller ikke hadde infeksjon i magen/nyrene, noe som for så vidt var bra. Men en eller annen form for infeksjon hadde jeg i hvert fall i kroppen, og de kjørte på med antibiotika rett i blodet. Utover dagen fikk jeg masse besøk, noe som ble mottatt med stor takk. Er ikke så greit å ligge på sykehus mutters alene, 10 timer fra kjære mor.

Så ble det fredag. Jeg lå fremdeles på korridor, men hadde nå til min store glede fått et skjermbrett å hjemme meg bak. Hvilken luksus! Ut på formiddagen ble jeg imidlertid flyttet – inn på et fellesrom med 2 andre. Nedtur, da var plutselig ”besøkstid” et gjeldende ord, på korridoren hadde det ikke vært noen å ta hensyn til. Men, sorgen varte ikke lenge, for etter bare en halv time på fellesrom kom legen. De hadde endelig funnet ut hva som feilte meg!

Tyfoidfeber var navnet på det som herjet i meg. En alvorlig form for salmonella som angriper blodet. Den gir kraftig feber, slapphet og svært nedsatt almenntilstand, og blir man ikke behandlet, er det 30 % sjanse for at man dør.

Det som var litt kjipt, var at Tyfoidfeber, i gamle dager kalt Tyfus, er svært smittsomt. Et lite sitat fra et legeverks omtale om Tyfoidfebersmitte:

”For å forebygge smittespredning, innlegges den syke på enerom som infeksiøs, altså på isolat. Her er riktig håndhygiene den viktigste måten å forebygge ytterligere spredning på.”

…Ganske uheldig at jeg fram til nå hadde ligget 3 dager på korridor blant en hel haug med eldre, svake mennesker, brukt intet mindre enn 3 forskjellige toalett, og vært borti både det ene og det andre på mine ferder til og fra forskjellige ting. Det ble nok en heftig vaskerunde for sykepleierne..

Vel, isolat ble det med en gang, og nå fulgte en helg med enerom, egen tv, så mye besøk jeg bare ville (så lenge de ikke tok på meg, hadde på hansker og frakk), og full service. Og siden de nå visste hva som feilte meg, ble jeg fort mye bedre, og søndagen kunne jeg dra hjem – dog veldig slapp, men helt tyfus-fri. 

Etter enda en uke med så å si null energi, antibiotikatabletter 3 ganger for dagen og mye sitte-i-ro-og-ikke-anstrenge-seg-tid, var jeg frisk igjen, og da først kunne jeg med hånden på hjertet si at mine reiseeventyr vår 08 nå var over.

Nå er det sikkert noen som tenker: Hvorfor i all verden tok du ikke bare Tyfoidfebervaksinen (som for så vidt skal vare i 3 år og gi 99% beskyttelse), så slapp du alt dette?

Vel, jeg skal si deg en ting. Stol aldri helt på vaksiner, for selv om man tar vaksina akkurat etter boka, i god tid og alt, kan man faktisk risikere å bli den ENE prosenten som er så uheldig og blir smittet…

Sånn helt til slutt, så må det sies at det er LITT kult å kunne si at jeg har hatt Tyfus.

For snart 4 uker siden reiste jeg og 7 andre til Filippinene på teamtur. Vi hadde forberedt oss mange måneder i forveien, med alt fra vaksiner, reiseforsikringer, språkkurs til solarium. Så da vi stod på Flesland flyplass den 25. april, klare for 20 timer med reising, var alle ting i boks. Vel, det vi si.. NESTEN alle ting var i boks. Det var en person i gruppen som hadde glemt en ganske så vesentlig ting.. Og personen, jepp - det var meg. Og det jeg hadde glemt? Jeg hadde ikke sjekket om passet mitt var gyldig til å komme inn i Filippinene.

3 mnd, trodde jeg det måtte være gyldig. 3 mnd etter at vi kom hjem. Og det gikk akkurat, for mitt gikk ut 4 og en halv mnd etter. Men jeg har da aldri reist til Asia før, og tenkte ikke på at kravet kanskje var litt større der. Vel, for dere som lurer på dette, I know:

6 mnd må passet være gyldig for at man skal få komme inn i Filippinene.

Vel, på dette tidspunkt visste jeg ingenting om denne fatale glipp som var skjedd. Og på Flesland sa de ingenting. Så vi tok flyet til Amsterdam, spankulerte rundt i 6 timer inne på Schipol flyplass, før vi stilte oss i kø ombordstigning i flyet. Intetanende om at det ville by på noen som helst utfordring. Og det var da problemene begynte. Damen som tok imot billetten min, så på passet mitt, snakket litt med kollegaen sin og sa så til meg: "Kristine, you're not allowed to travel."

Og der fikk jeg se det, svart på hvitt, at i Asia er det 6mnd som gjelder. Ikke 4 og en halv, som jeg hadde. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Kristin, teamlederen vår, prøvde å overtale damene, men såklart gikk det ikke. Jeg måtte bare vinke farvel til gruppa mi, og bli igjen mens de dro. Men jeg hadde ikke tid til å bli verken opprørt, trist eller motløs. Stein ringte fra Bergen, og sa at jeg kunne få tak i et nødpass på Den Norske Ambassade. Men de stengte ganske fort, så jeg måtte skynde meg. Så jeg fikk ordnet det slik at bagasjen min ble satt på et kontor, og så satte jeg meg på et tog inn til Amsterdam. Der fant jeg en taxi, og viste en gateadresse. Der skulle ambassaden ligge. Og vi kjørte og vi kjørte, men sjåføren fant ikke gata. I tilegg kunne han knapt engelsk, og var visst ikke så kjent i byen. Etter 20 min gikk han tydligvis lei, for han stoppet og sa "her er det". Jeg gikk ut, han kjørte sin vei, og foran meg lå ikke den norske, men den russiske ambassade. Det var da Stein ringte på nytt, og kom med beskjeden: Kristine, du er nok i feil by. Ambassaden ligger i Den Haag.

Etter litt stress for å finne tilbake til sentrum, enda mer stress for å finne toget til Haag, 1 times togtur og en lang gåtur innover i byen, kom jeg til slutt fram til Ambassaden, som da hadde vært stengt i 2 timer. Men hun som jobbet der ventet kun på meg, og jeg fikk ordnet et nødpass. Halleluja. Så var det rett tilbake til flyplassen for å prøve å få ny billett. Vi hadde bestilt den billigste typen, som det ikke er noen refunderinger på i det hele tatt, så sjansjen for at jeg måtte betale nye 8500 var ganske stor. Men - etter litt forhandling, noen uskyldige blikk og mye bønn fikk jeg en waitinglist-bilett til dagen etter, og en sikret plass 2 dager etterpå, uten å betale noe.

Så sjekket jeg inn på et hotell i nærheten, etter påbud av pappa og Stein, og la meg med en gang, slik at neste dag kunne komme fortest mulig.

Lørdag morgen dro jeg tilbake til Schipol, sjekket inn bagasjen og ventet på at flyet skulle gå. Er man på waiting-list er flyet egentlig fullt, men du kan få plass hvis noen ikke dukker opp. Eller har ugyldig pass, for eksempel..;) Så jeg ventet og ventet helt til siste passasjer var igjennom gaten, og jeg var helt sikker på at jeg skulle få plass. Men det gikk ikke. Flyet var helt fullt. Det var en ganske stor nedtur, og jeg var litt betuttet over at jeg nå måtte vente nye 24 timer på neste fly. Etter første måltid mat på 26 timer, prøvde jeg å finne bagasjen min igjen, noe som ikke gikk. Den kom aldri, og var allerede i systemet plassert til Manila dagen etter. Så den kvelden måtte jeg overnatte på hotell med kun håndbagasjen..

Så kom søndag. Egentlig helt lik som dagen før, men forskjellen var at denne dagen var jeg sikret plass på flyet. Det var så utrolig godt å sette seg i setet, og å vite at nå var jeg og endelig på vei til Filippinene. Det var imidlertid ganske kjedelig å sitte der i 12 timer uten å kjenne noen. I tillegg satt jeg rett foran det ene toalettet, så jeg fikk ikke tatt ned setet noe særlig, og jeg hørte hvert dobesøk..

 Men gleden var stor da jeg kom til Manila, og møtte Kristin og Noralv der. Bagasjen kom ikke før på kvelden, men det gjorde ingenting - det var helt fantastisk å endelig være framme.

Jeg pleier alltid å komme med en liten moral-konklusjon til slutt når det gjelder mine flauser, og jeg har ingen problemer med å finne en her og.

Husk alltid å sjekke passet ditt før du skal ut og reise.

Åi. Hva skal man si? Det er så lenge sia jeg har rørt denne bloggen at jeg nesten ikke tør å tenke på alt jeg kunne og burde ha skrivi her.. Siden forrige post har mangt og meget skjedd her i regnbyen. Jeg har blant annet skjønt at jeg er et veldig sosialt vesen, som stort sett trenger mennesker rundt meg hele tiden. Og akkurat i denne setningen har vi hovedgrunnen til at bloggen min aldri får gleden av mitt nærvær lenger. Jeg er rett og slett for travel.

MEN. Jeg elsker jo å skrive, og jeg vet det er flere som synes det er kjipt at de ikke lenger kan le av nye flauser Made By Kristine.

Så..jeg skal se hva jeg får til.

Når jeg først skal skrive, kunne jeg ramsa opp alt mulig jeg har gjort siden Bobla Scarface døde. Jeg kunne sagt at jeg har vært på praksis i Hønefoss i 2 uker, har kjørt bil i Bergen for første gang, har lært Gud mye bedre å kjenne, og har endelig lært meg å legge meg litt tidligere på kvelden. Men, det hadde blitt litt kjedelig å bare høre om mine tidsfordriv. Og det skal sies - jeg vet hvilken kategori jeg burde skrive i, hvis folk skal gidde å lese.

(Men én ting MÅ sies. Og det er at bare 1 uke etter Boblas tragiske død, mistet jeg Endre også. Han ble trolig smittet av sin kjære kompis, for den begynte å bli svart istedet for oransje. Også lå den bare og fløt i overflaten, og jeg måtte dytte ganske hardt borti for at den skulle bevege på seg. Sku tro fisken lå i koma vettu.. Men, samtidig som at dette var trist, var det også en liten lettelse at han døde. Jeg har jo som før sagt at jeg ikke egner meg til gullfiskhold, så det var kanskje like greit. )

Vel.. her kommer ihvertfall en ny post under kategorien "Mindre smarte påfunn", og det er nok en flause fra Kristine. Riktignok ikke helt fersk, men.. den funker for det.

Det har seg slik at rett ovenfor skolen min er det en Rema 1000-butikk, der vi handler lunsj hver dag. Og på Rema 1000-butikker flest har de slike fancy handlekurver, sånne litt høye, med hjul på. Det har de på denne Remaen også. Og så var det en typisk regndag i Bergen. Jeg og en fra klassen var oppe for å kjøpe lunsj, og vi tok med oss en sånn kurv inn i butikken. Det var da dagens smarte idé føk ned i hodet mitt. "Hadde det ikke vært utrolig spennede å prøve å sitte oppi den kurven, mon tro?" Ruben, som var føreren av kurven, så lettere skeptisk ut, og sa, som de fleste sier til mange av mine ideer: -NEI, Kristine. Det er IKKE smart.

Men.. denne jenta er ikke kjent for å gi seg så lett. Så vi gikk til den innerste kroken i butikken, og jeg satte meg nedi. Med rompa trygt på bunnen merker jeg det. Kurven var for det første mye høyere enn jeg hadde regna med. Og ikke minst - den var mye smalere også. Og på dette tidspunkt aner vel de fleste hvor dette ender..og jada. Du har helt rett. Kristine satte seg bom fast. Kom seg verken hit eller dit, og satt der og dingla med beina, som var trøkt oppunder haka. Ingen komfortabel stilling, det så heller ikke særlig smart ut. Toppen av kaka var at jeg for anledningen bar et flott stykke regnjakke - stor, rød og posete. Den bokstavelig talt tøt ut av den lille handlekurven.

Vel, der satt jeg da. Ruben hadde forlatt åstedet og stod i total latterkrampe noen meter borte. Og selv om dette foregikk i den innerste kroken i butikken, kom det snart kunder forbi. Jeg lurer på hva de måtte tro, der de så en enslig handlekurv midt på gulvet -med en 19 år gammel jente oppi. Uff, jeg kjenner jeg blir flau når jeg tenker på det.

Etter hvert fikk jeg snakket så strengt til Ruben at han kom tilbake igjen. Og med mye kav fikk han løfta meg ut av kurven, ved at han dro i armene mine, samtidig som han holdt kurven nede med beina.  Jeg følte meg nesten som en skilpadde som får dratt av skallet sitt..

Og helt til slutt - dagens spørsmål. Tror dere Kristine lærte av denne flausen, og aldri mer nærmet seg en slik handlekurv igjen? Eller tror dere hun gjorde det samme, foran enda flere folk, 2 dager etterpå?

Igår meddelte jeg at etter tapet av min fantastiske gullfisk Diego, fikk jeg et nytt medlem av fiskebollen min. Denne søtnosen fikk navnet Bobla Scarface, og var til stor glede både for meg og Endre, min andre gullfisk. Men bare en dag etter at denne gladnyheten kom ut, må jeg igjen fortelle noe meget trist.

Igår kveld, da jeg kom hjem og skulle si godnatt til Endre og Bobla Scarface, så jeg at Bobla så noget slapp ut. Jeg kjente en knurrende bekymring dypt inne i meg, og tenkte at jeg forte meg å putte den stakkars syke i en karantene-bolle, til den ble frisk. Vi kunne jo ikke risikere at den smittet Endre. Så jeg hentet en ny bolle, helte litt vann oppi, og slapp Bobla Scarface, som forsåvidt var urovekkende stille, oppi. Det var da det skjedde. Bobla sank rett til bunns, for så å flyte sakte opp til overflaten igjen, der den snurret rundt og fløt urørlig med buken opp.

Bobla var død. Stein død.

(stillhetspause, for de som måtte trenge å fordøye denne sjokkerende sorgmelding)

Etter disse to fortløpende tragediene har jeg nå fått mistanker om at gullfiskhold ikke er mitt sterkeste talent. Mens jeg klekker ut en ny plan for husdyrhold som funker i en hybel, håper jeg at min kjære, gjenværende gullfisk Endre kan være med meg en stund til. Selv om han bare er en kjedelig, helt normal slørhale, med verken kule-øyne eller golfball-mage.

Men, kanskje det enkle rett og slett er det beste.

Igår var en lykkedag. Grunnen til dette: Jeg kjøpte meg gullfisk!

Dette er noe jeg har drømt om helt siden mine 2 forrige søte små slørhaler fikk kuldesjokk og døde. (ganske trist historie igrunn, særlig når jeg tenker på at jeg hadde all skyld..)

Så igår dro jeg altså til byen for å kjøpe gullfisk, forøvrig det eneste levende jeg kan ha her oppe på mitt lille loft utenom meg selv. Jeg hadde sett meg ut åssen fisk jeg skulle ha.. nemlig en kølsvart slørhale med kuleøyne! Utrolig stygg men utrolig kul. og i tillegg, for å ha noe litt vakkert i bollen også, kjøpte jeg en av de oransje, helt normale fiskene. Glad og fornøyd kom jeg hjem, laga til et vakkert miljø i den lille bollen, og skulle slippe fiskene uti. Da skjønte jeg til min store ergrelse at det ikke er barebare å slippe de små sjarmtrolla uti. Det er faktisk en hel prosedyre man må gjennom, for å venne de til bolle-vannet. Ikke mindre enn 5 ganger (!)må man tilføre fiskeposen mer og mer akvarievann før fisken kan slippes ordentlig uti. Og slike ting synes Kristine rett og slett er STRESS. sååå.. etter å ha gjort 1/5 av prosedyren, dvs miksa vann 1 gang, gikk jeg lei. Jeg venta litt, og så slapp jeg fiskene uti, mens jeg tenkte at: herlighet, de er da ikke så skjøre, de små kreka!

I et sekund svømte de to fiskene omkring, før de sakte men sikkert sank ned på bunnen av akvariet mitt.

Skyldfølelsen vellet opp i meg med èn gang, mens jeg tenkte: hjelp, har jeg drept de!?!? Jeg så for meg mine to forrige fisk der de lå, kalde, opp ned i vannoverflaten, og forberedte meg på 2 nye dødsfall av samme sorten. Heldigvis kunne jeg puste letta ut, for snart begynte de å røre så vidt på seg. Men det var og det eneste. Helt forkomne lå de der på hvert sitt sted, og det eneste livstegnet var en svak blafring med finnene. Jeg prøvde å gi de mat, men ikke en gang det hjalp. Fiskene mine hadde rett og slett fått vannsjokk.

Fortvilet gikk jeg og la meg, rådløs og med et snev av dårlig samvittighet. I morges våkna jeg, og fiskene lå fremdeles som slappe agurker nede på bunnen. Ikke ville de røre på seg, ikke ville de ha mat.  På skolen delte jeg min opplevelse med mine klassekamerater, som absolutt mente at jeg hadde drept de stakkars små. Skyldfølelsen ble ikke mindre av dette, og litt småflau sendte jeg en stille bønn opp til Gud om at mine to søte små måtte være i fin form da jeg kom hjem.

Og tror du ikke... da jeg kom inn på rommet mitt ble jeg møtt av et gledelig syn: en oransj og en svart prikk som beveget seg fort rundt i fiskebollen! Mine to gullfisk hadde blitt friske! Halleluja!

Det må legges til at jeg har lært en del av denne episoden. F.eks at det er en grunn til at det så tydelig står at fisker må vennes til nytt vann. Og jeg kan med hånden på hjertet si at det er siste gang jeg har gitt gullfiskene mine vannsjokk.

Tilslutt: Disse søte små har fremdeles ingen navn. Vil dere hjelpe meg? kom med forslag!!

Nå er det en stund siden jeg sist la ut et innlegg under kategorien "mindre smarte påfunn". Vel, det blir endra på nå. Fordi..

Igår sloss jeg og Annette. Det er egentlig bare lekeslossing, men flate å hardt vi slår. Men aldri i magen, ansiktet og sånne ting, bare der det gjør snydanes vondt, f.eks overarmene og låra..Vel, det ender som regel med at begge ikke klarer å slå mer, fordi vi har så vondt. Og så ler vi. masse. Og igår begynte vi på det samme viset. Litt ypping fra en av partene, og så er vi igang med sparking, bryting og slossing. Først ganske vennskapelig.. Men så satte Annette inn eit ordentlig skudd i overarmen min, sånn at den nesten ble lamma av smerte. Jeg kjente irritasjonen, og langet tilbake, og traff ho i hennes overarm. Begge ynker seg i smerte mens vi fortsetter kampen - ingen vil gi seg. Slaga blir hardere, allikevel er det fremdeles bare på tull. Men så.. samler Annette alle krefter for å slå til meg i armen, akkurat der det gjør forferdelig vondt. Men jeg får snudd meg akkurat idet hun skal slå.. og istedet for armen, treffer knyttneven hennes leppa mi! Hodet mitt slenges til siden, leppa sprekker og blodet begynner å renne.. AU!! Slosskampen ble på dette tidspunkt avsluttet, jeg blei DRITsur over at ho virkelig hadde slått til meg. Leppa hovna opp, og idag er den blå. Taktisk.

Men, jeg kan ialfal skryte av at jeg har vært i min første slosskamp med blodelig utfall. Hvis det er noe å skryte av..

jo, det skal jeg fortelle deg.

det var fredag. Kristine og de andre i familien hadde jobba i huset i noen timer, og satt nå inne i arbeidsstua og hadde pause. Kristines mamma hadde akkurat tent noen lys, og en fin, liten fyrstikkeske lå igjen på bordet. Rett foran Kristine. Kristine tok fyrstikkesken, og spurte sin mor om hun ikke ville se et aldri så lite fyrstikktriks. Jo, det ville hun gjerne. Trikset gikk ut på at Kristine skulle tenne en fyrstikk, blåse den ut, supe inn røyken, for så å blåse noen fine røykringer. Kristine tente, Kristine blåste ut, og Kristine beveget fyrstikken, som fremdeles glødet, fort fram og tilbake foran munnen for å få supet inn mest mulig røyk. Men akkurat i det øyeblikket fyrstikken suste fram g tilbake foran leppa, må Kristines koordinatsystem ha fått en liten kortslutning, for plutselig sendte Kristine fyrstikka rett i leppa si! Det formelig freste da den glødene treklumben traff den tynne huden.. AU!

Kristines søster Helene, og Kristines mamma Jorunn satt og så på hendelsen. Og nå tror du kanskje at de syntes fryktelig synd på Kristine, som hadde brent seg så fælt. Men neida, der i gården er det ingen medfølelse å få.

De skrattlo så tårene trilla..

Nå, to dager etterpå, klarer ikke Kristine smile ordentlig, og hun klarer heller ikke ta store biter av mat. Da gjør det nemlig fryktelig vondt i leppa.

Konklujson: 1. Kristine burde ikke få leke med fyrstikker. 2. Kristine burde slutte å tøffe seg med alle sine triks.

Om et par timer drar jeg og ca 40 andre, henholdsvis fra Stokke, Skjeen og tilogmed Bergen, til HEMSEDAL!!!

Ser fram til en flott helg med fellesskap med hverandre og Gud, god mat, masse slappe-av-og-ikke-tenke-på-husbygging-tid, og ikke minst TO DAGER I HEMSEDAL SKISENTER.

Det må sies at det var på nære nippet at jeg ikke gav snowboardet mitt et aldri så lite kyss igår da jeg henta det fram - jeg hadde nok gjort det hadde det ikke vært så heftig støvete.

Forresten..ukas flaueste. Månedens òg, forsåvidt. Vi var hos Sara igår, og etter at vi hadde spist hørte vi på Celine Dion. Det var da det skjedde. Kristine fikk plutselig et innfall - hun ville danse. Først danset hun sittende i sofaen. Det gikk fint. Men så reiste hun seg opp, danset enda mer, og plutselig danset hun hele den fulle saftmugga ned fra bordet og rett på den fine, LYSEbeige sofaen. Og det enda lysere teppet under. AIDA. Rød saft + lys sofa = ikke god kombinasjon.

rett og slett FORFERDELIG FLAUT! Og ikke var det noen andre å fordele skylden på enn Kristine selv. Toskete å  begynne å danse i en sofa spør du meg.

Resten av tiden jeg var der, ble brukt til... skrubbing. Skrubbing, skrubbing, skrubbing. Heldigvis så det ut til at det meste gikk bort. Håper det ihvertfall.

Igjen: Unnskyld, Marianne og Geir!

På fredag var det åpning av hagesenterprosjektet her på Gjennestad, en årlig utstilling de fleste klassene deltar i. Storstilt greie med masse folk, aviser, radio og diverse tv-kanaler. Og no ska dykk høyre... lokaltv-sendinga ble vist hver time i hele går..og jeg så en av de sendingene. Og vet dere hva jeg så?? Plutselig kom det nærbilde av Kristine, som hadde stilt seg strategisk opp ved siden av fruktfatet, og gomla frukt mens hun åndsfraværende stod og stirret på ei som ble intervjua på tv. FLAUT! Jeg så akkurat ut som en som stiller seg opp i kameralinsa bare for å komme på tv..Rett og slett bad. Heldigvis er ikke akkurat seertallet på disse sendingene ekstremt høyt, det er jo snakk om TvVestfold. Men allikevel. Linselusa Kristine!:P

(Teamet for utstillingen var bryllup i forskjellige epoker, her er brudeparet fra Barokk/Rokokko, gruppa som jeg var med på. Boka der har meg og Ågot laga!)

Stokke har forresten aldri fått så mye omtale som i denne helga, og jeg skvetter til hver gang jeg hører navnet nevnes på Radio og tv. Det at dette lille hølet huset en av Gran Prix-finalene igår, gjorde susen! Stokke er satt på kartet, for noe annet enn knivdrap og nazimiljø. Hurra!

På mandag skjedde dette.

Jeg kom helt uskyldig inn i klasserommet i midttimen, for å hente noen bøker jeg skulle bruke til lekser. (Hadde endelig bestemt meg for å bruke midttimen til fornuftige ting...) Vel, der stod Simon, med en teiprull med sånn tykk, hard teip. Simon spurte meg om han ikke kunne prøve å teipe fast hendene mine med teipen. Jeg ante fred og ingen fare, og sa ja til forsøket, så lenge han lovte å fjerne teipen igjen med en gang. Ja, sa Simon....

...Og teipet. Etter ca to sekunder var hendene mine så teipet fast at jeg ikke kunne røre de. Med andre ord: forsvarsløs. Så teipet han beina mine intil hverandre. Tett i tett med teip oppover leggene.. Så fikk han hjelp av Simen, som syntes det her var veldig morsomt, (Merk: det var minst 8 andre i klasserommet, som BARE SATT OG SÅ PÅ.) og sammen løftet de meg opp som en potetsekk, og la meg på kateteret. Så teipet de meg fast til kateteret, og så BAR DE HELE KATETERET UT OG PLASSERTE DET MIDT PÅ RØYKEHJØRNET. Så der lå jeg, skolens elevrådsleder, teipet fast til et ensomt kateter midt i skolegården, i pøsregn.

Heldigvis kom Kåre Johan springende med sin jaktkniv, mens han ropte på sin finnmarksdialekt: Æ ska få dæ løs, Kristine! Etter mye strev, et par små knivstikk i leggen min, og etter at jeg var nokså VÅT fikk vi dratt meg ut av teipen.

 Naiv..?