Kristines mer og mindre seriøse beretninger...

Jeg, som mange andre som leser denne bloggen, kaller oss kristne. Og vi kristne ber ofte for mennesker rundt oss, fordi vi vet at Gud har makt til å helbrede. Men, de fleste av oss har nok opplevd at det vi har bedt om ikke skjer, at de bønnesvarene vi så gjerne ønsker, ikke kommer, og at de vi så gjerne ville se friske, forblir syke. Slike opplevelser kan gi enorm skuffelse, og spørsmål som "hvorfor, Gud?", dukker opp og skaper sår på innsiden.

Bill Johnson, pastor i en menighet i Redding, California, snakket i høst om denne skuffelsen vi kan kjenne på. En kveld under en konferanse i Kristkirken, snakket han om 3 punkter som i hvert fall hjalp meg til å ha et nytt fokus når jeg ikke skjønner hvorfor Gud ikke gir de bønnesvarene jeg ønsker.

1. Hvis de du ber for, ikke blir friske, eller hvis det du ber om ikke skjer, er det viktig å vite at PROBLEMET ALDRI ER HOS GUD. Det er utrolig dumt å skylde på at han som har skapt oss, Gud, den allmektige, har mislykkes på noen som helst måte. Det er også noen som tror at det ikke er Guds vilje at alle skal bli friske. FEIL! Gud gjør kun underfulle ting, Gud er bare god. Jesus lærer oss i Matteus 6 at vi skal be om at Guds vilje på skje på jorden som i himmelen. Og finnes det sykdom i himmelen? NEI. Derfor kan vi være 100 % sikre på at vi ber etter Guds vilje når vi ber om helbredelse for mennesker. Det å skylde på Gud når noe skjer, gir et såret hjerte bare enda mer sår.

2. Ikke skyld på deg selv heller. Det produserer kun religiøsitet, og tanker om at DU BURDE GJORT MER. Si i stedet alltid at Gud er god. Da Davids sønn døde,( 2. Sam 12) gikk ikke David bort og klandret seg selv eller Gud. Han gikk rett inn i tempelet, og gav pris og takk til Gud! SI ALLTID AT GUD ER GOD!

3. Spør aldri Gud "hvorfor?". Bibelen forteller om en fred som overgår alt. Med mindre vi godtar at vi ikke forstår alt som skjer, kan vi ikke få denne freden som overgår alt. Det er når du er såret og skuffet at det er viktigst, - og vanskeligst - å si til Gud: "Jeg godtar at jeg ikke forstår". Først da vil du kunne få freden Gud snakker om.

Til slutt: Fyll deg med det Gud HAR gjort, i stedet for å fokusere på det han ikke har gjort. Fyll deg med vitnesbyrd om Guds herlighet!

Og fortsett å be - husk at Gud har gitt oss del i den samme kraft som reiste Jesus opp fra de døde!

I de siste åra har ironi blitt et daglidags fenomen blant ungdom, og overalt i ungdomsmiljø hører man en eller annen form for bruk av det. Dagens ungdom blir kalt for "den ironiske generasjon" med god grunn. Og det er mange som reagerer på denne måten å snakke sammen på. At man sier det motsatte av hva man mener, at man roser når man egentlig mener å kritisere, og kritiserer når man egentli mener å rose. For et par år siden hørte jeg på undervisning av Terje Dahle, som mente tydelig at ironi ikke hørte hjemme blant kristen ungdom. Den gangen skjønte jeg ikke hva som var så farlig med det, hvorfor denne bruken av tvetydighet skaper utrygghet i ungdomsmiljøer. Men siden da har jeg selv vært både offer og flittig bruker av ironi, og nå ser jeg helt tydelig hva Terje mente.

For en stund siden hilste jeg på en kamerat av venninna mi. Samme kveld var vi samlet hjemme hos henne, og denne kameraten var en av de som likte å bruke ironi. Jeg husker jeg laget noe mat på kjøkkenet, og spurte venninna mi om hun kunne overta, for jeg fikk det ikke helt til. Da brøt denne gutten, som var en god del eldre enn meg, inn foran alle som var der, og sa: Kristine, hva skal det bli av deg egentlig? Når du ikke klarer å lage mat engang?Hva slags husmor kommer du til å bli? Selvom jeg innerst inne var 99% sikker på at han egentlig tulla, og bare prøvde å være morsom, følte jeg meg utrolig utilpass, og visste ikke hva jeg skulle svare. Var det en skjult betydning i det? Var jeg dårlig til å lage mat? Syntes han at jeg ikke kom til å bli en bra husmor? Hadde jeg kjent han godt, hadde det vært noe annet, men da jeg akkurat hadde hilst på han, visste jeg ikke hva han egentlig mente, og det var forferdelig flaut og ekkelt å sitte der.

Og at ironi skaper utrygghet, er det ingen tvil om. Senere merket jeg selv at jeg "valgte mine ord" da jeg skullle snakke med denne gutten, nettopp fordi jeg var redd for å si noe feil, dumt osv, som han kunne kommentere. Det bare ble sånn automatisk. Jeg ble utrygg når jeg var sammen med han.

Dette var med en helt ukjent person. Men faktisk, selv med mine nærmeste venner, føler jeg at ironi ikke alltid er gøy. Det er klart, vi tuller masse og bruker mye ironi, og mye av det er bare med på å bringe litt latter inn i samtalene våre. Men når jeg kommer på skolen om morgenen og mine nærmeste sier " så fin du er på håret idag, Kristine", og jeg ikke vet om de mener det eller om de syns jeg er forferdelig, synes jeg ironien har gått for langt. Eller når ei venninne av meg sitter og forteller noe hun synes er skikkelig interresant, og noen av oss andre som hører på, plutselig kommer med et veldig interessert spørsmål om det. Når "offeret" da begynner å svare, i den tro at den som spurte har lyst til å vite mer, begynner personen bare å le, fordi det ikke var interessant i det hele tatt. Da føler man seg dum, rett og slett.

og den følelsen er helt forferdelig. Når du glad forteller om noe du har skjønt, og personen du sier det til utbryter: "nei, er det sånn det skal gjøres!!?", og du like oppspilt svarer "ja, det er akkurat sånn, jeg skjønte det nå!"... bare for å se den andre personen begynne å le, og du skjønner at det egentlig var du som skjønte det sist, føler man seg ydmyket og dum. Neste gang blir det automatisk slik at du tenker deg litt mer om før du sier noe, i frykt for at det kan være dumt eller teit.

Dessverre har jeg selv vært en særdeles flittig bruker av ironi. Og jeg vet jeg har gjort personer uttrygge pga det. Jeg har spilt volleyball med folk jeg ikke kjenner særlig godt, og sagt "oi, det var et fantastisk slag" når de egentli bomma veldig. Jeg har smilt og sagt: "Så flink du er!" når jeg egentlig mener det motsatte. og det verste er når personen oppriktig sier "takk", og tror på deg. Da føler man seg skikkelig råtten.

Etter mine erfaringer mener jeg at ironi ikke hører hjemme blant noen. Mange mener at i en vennegjeng er det helt ufarlig og bare trygt å bruke ironi, men jeg tror ikke det. Jeg tror ikke du vil finne èn setting der du kan være 100%sikker på at ingen blir såra eller uttrygg av det du sier, ikke engang blant dine søsken. Og jeg vet mange mener at det er overdramatisk å si at all ironi burde kuttes ut. Men jeg tror det hadde vært det beste. Hvorfor kan man ikke bare si hva man mener, istedet for å gjøre folk uttrygge ved å si det motsatte? Hvorfor kan ikke ungdom lære seg å kunne rose noen uten å måtte skjule det i en motsatt betydning? Jeg har ihvertfall gått inn for å prøve å kutte ut ironien i språket mitt. Og jeg er på langt nær der jeg vil være, men jeg har ivhertfall begynt.

Mens derimot.. selvironi er jeg helt for! Å ta seg selv uhøytidelig, kunne få andre til å le av seg selv, å kunne bruke flauser osv til å skape litt latter, er en fantastisk egenskap. Det er ingen mennesker det er så gøy å være med, som de som kan le av seg selv, og ikke går i skammekroken når de har dummet seg ut. Så..mitt råd på denne søndagskvelden:

Før IRONIBRUKEN din over til SELVIRONI..

Da blir nok verden et bedre sted å leve i.